Vi trenger en fullt utviklet digital politikk. Om vi kun overlater utviklingen til de globale markedskreftene er det nokså tydelig hva slags digital fremtid som venter oss.
Det «digitale» blir nærmest universelt forstått som en av de mest virkningsfulle kreftene i vår samtid, om det så brukes til å betegne IT, internett, data eller kunstig intelligens (KI). Men vi mangler en klar forståelse av hvordan digitalisering virker inn på et samfunn, spesielt når det gjelder hvordan digital makt utøves og fordeles. Den fremvoksende globale modellen for digitalisering er konsentrert rundt to digitale poler, henholdsvis USA og Kina. Hver av disse er i ferd med å tilkjempe seg sine egne sfærer hvor de utøver innflytelse og kontroll. Svært lite autonomi vil gjenstå for andre land, som vil bli nødt til å ofre sin digitale suverenitet og inngå som en avhengig del av den ene eller andre innflytelsessfæren.
Et eksempel på forvirringen som rår omkring en hensiktsmessig, selvbestemt digital utvikling kommer fra måten de europeiske landene fortsetter å støtte malen for globale e-handelsavtaler som fremmes av USA (først utformet i Trans Pacific Partnership-avtalen og senere oppdatert). Dette samtidig som mange, om ikke alle, også har ulike former for digitale industrialiseringsplaner som står i strid med denne malen. Tendensen kommer tydeligst til uttrykk i strategiene for kunstig intelligens og data i europeiske land som Storbritannia, Frankrike og Tyskland, og i EU-prosjekter som GAIA-X.
Manglende politisk vilje
Europeiske KI- og datastrategier oppfordrer gjerne til storstilt utveksling av data for å skape vilkårene for utviklingen av robuste digitale industrier i de enkelte landene. To ting forblir ofte imidlertid uklare, og viser på den måten den tidligere nevnte schizofrenien: Hvorfor skulle de største innsamlerne av data – for det meste amerikanske selskaper – frivillig dele sine data for å støtte opp under lokal konkurranse mot seg selv? Og dersom det bare er mindre selskaper og offentlig sektor i Europa som ender opp med å gjøre dataene sine tilgjengelige, på tvers av landegrenser, vil dette bare styrke de store, amerikanske selskapene. Sistnevnte vil dermed få enda flere datakilder å utvinne verdi fra, noe de allerede har de beste forutsetningene for å gjøre. For å kunne kreve deling av nødvendige data på en progressiv måte som gir nye forpliktelser til større selskaper, er det en forutsetning at det utvikles en juridisk base som legger til rette for at samfunnet skal kunne gis tilgang til slike data og at de kan deles på en hensiktsmessig måte. Ingen europeiske land har vist tilstrekkelig politisk vilje til å ta tyren ved hornene og foreslå sterke lovbestemmelser som kan tvinge frem en nødvendig «data-allmenning» (selv om deres KI-strategier ofte er implisitt avhengige av en slik allmenning).
Det lengste Europa har vært villig til å gå i denne retningen er ved å gjennomføre avgrensede prosjekter. For eksempel i form av GAIA-X-prosjektet, som er viet til å utvikle en enhetlig sky- og datainfrastruktur. Det vil bestå av distribuerte sky- og datasystemer med forankring i digitale selskaper som går med på å jobbe med felles protokoller for personvern, sikkerhet og datautveksling. Ideen går ut på at man skal oppnå en jevnere fordeling av digital makt og stimulere innenlandsk digital industri. Dokumentene som ligger til grunn for GAIA-X gjør flittig bruk av begreper som digital suverenitet og datasuverenitet. Kommentatorer har konstatert at prosjektet understreker de fysiske egenskapene til skyens materie. Det er imidlertid uklart hvordan man kan fremsette slike forslag og utvikle slike prosjekter samtidig som man støtter foreslåtte internasjonale e-handelsavtaler som erklærer alle slike innenlandske politiske valg som ugyldige. Slike forslag påbyr en grenseløs og i stor grad uregulert global digital økonomi, uten krav om lokal tilstedeværelse, hvor ingen offentlige standarder lett kan håndheves, og hvor en global fri flyt av data skal opprettholdes.
På alle andre områder fantes det først ulike former for industrier som tilbød varer og tjenester på det nasjonale nivået, og som først senere ble internasjonalt sammenkoblet gjennom internasjonale handelsavtaler. I den digitale verden har man sett det motsatte skje. Den digitale økonomien ble født globalt, i stor grad styrt fra USA, idet den slukte resten av verden, og uten tvil også leverte nye viktige tjenester og muligheter overalt. Men kontrollen ligger fortsatt hovedsakelig i USA (med Kina som det eneste alternative senteret man ser utvikle seg). Så lenge kontrollen begrenset seg til virtuelle sektorer som informasjonssøk, sosiale nettverk, media, annonsering og underholdning var dette kanskje ikke så ille. Men med digitalisering og datafiseringen av alle samfunnsområder – fra handel, transport og finans til helse, utdanning, landbruk og industriproduksjon – er det ikke lenger mulig å ignorere farene ved den graden av kontroll som alle disse digitaliserte samfunnsområdene underlegges, enten av USA eller Kina (for EU sin del hovedsakelig av USA).
Digital industrialisering
Hvert eneste europeiske land, inkludert Norge, (egentlig alle land utenom USA og Kina) må snarest mulig utvikle tydelige og sterke digitale industrialiseringsstrategier. To nøkkelkomponenter i slike strategier må være en lov om datautveksling, samt å bryte opp den vertikale integrasjonen i digitale selskaper.
Etter at Schrems II-dommen i stor grad annullerte de eksisterende overenskomstene om dataflyt mellom EU og USA, er det tydelig at persondata må få en grundigere beskyttelse og at det vil bli vanskeligere å opprettholde en global strøm av data fra EU. EU sin nye datastrategi har lovet at det skal innføres en data-rettsak innen 2021, som skal legge til rette for deling av data. Et rapport-utkast utarbeidet av en ekspertkomité for ikke-personlige data, utnevnt av den indiske regjeringen, har foreslått å innføre et juridisk rammeverk for fellesskapsrettigheter over ikke-personlige rådata som selskaper samler inn fra samfunnet. Det må gjøres obligatorisk å dele slike data. Det har blitt foreslått både en sterk juridisk basis og tekniske forordninger som peker frem mot det som i bunn og grunn vil utgjøre en nasjonal «data-allmenning». Europa vil også måtte utvikle bestemmelser for datautveksling som er like tydelige.
For det andre må de store digitale selskapene kjent under fellesbetegnelsen Big Tech brytes opp for å tøyle deres uholdbare monopolmakt. Flere har allerede tatt til orde for en slik oppbrytning, også i USA. De fleste av disse forslagene tar sikte på å skille spesifikke tjenester fra hverandre, for eksempel ved å skille Facebook fra WhatsApp (hvis sammenslåing mange angrer på at man tillot i første omgang) eller e-handelsplattformer fra produktene og tjenestene som omsettes på dem. I en nylig utgitt artikkel («Breaking up Big Tech») antyder vi at oppdeling av slike tradisjonelle tjenester kanskje ikke er nok. For å håndtere den vertikale integrasjonen av digitale selskaper, som er nøkkelen til at de har kunnet ansamle så enorm digital makt, må vi også kreve oppdeling av de fire funksjonelle lagene i digitale verdikjeder. Disse består av datainnsamling, nettskyen, utvikling av kunstig intelligens og levering av digitale tjeneste rettet mot bestemte sektorer. Så langt det er mulig bør alle disse håndteres av ulike firmaer. Generelt kan infrastruktur og teknisk støtte holdes adskilt fra sluttbruker-orienterte sektor-tjenester.
Et skjebnesvangert valg
Modeller som GAIA-X representerer allerede et oppsett som er tilgjengelig for flere og gir muligheter til alle partene som er involvert. Lovende praksiser er under utvikling andre steder også. Likevel trengs det en fullt utviklet politikk for digital industrialisering, sammen med nødvendige lovbestemmelser, for å kunne bremse den raske utviklingen mot at noen få globale digitale selskaper kaprer hele samfunnssektorer i alle land. Ved siden av de to tidligere nevnte nøkkelkomponentene som må inngå i en slik politikk, kan det også trekkes inn mange elementer fra tradisjonell industripolitikk; som å reservere visse sektorer for innenlandske digitale selskaper, fellesforetak med teknologioverføring, offentlige initiativ for å støtte oppstartsbedrifter, bedre offentlige tjenester, digitalisering som tar bruk av innenlandske selskaper, osv.
Om vi kun overlater utviklingen til de globale markedskreftene er det nokså tydelig hva slags digital fremtid som venter oss. Den nye lederen for Det internasjonale pengefondet snakket nylig om en fremvoksende «Digital Berlinmur» som gjør at alle land må velge en side. Hvor ødeleggende et slikt valg kan bli når man ser det i sammenheng med den umåtelige konsentrasjonen av digital makt har blitt fremhevet av Kai-Fu Lee, forsker på kunstig intelligens, forretningsmann og kommentator. Han skrev i New York Times at alle andre land vil «tvinges til å forhandle med landet som leverer størstedelen av KI-programvaren deres — Kina eller USA — og egentlig inngå i et avhengighetsforhold, ved at velferden deres subsidieres i bytte mot at modernasjonens KI-selskaper får fortsette å profittere på det avhengige landets brukere». Personligheter så ulike som den nylig avdøde Sir Stephen Hawking og fullt levende Elon Musk har advart mot de enestående farene ved sentraliseringen av makt over kunstig intelligens.
Nasjoner står dermed overfor et skjebnesvangert valg mellom å foreta en vedvarende og selvbestemt form for digital industrialisering, eller å gi etter for digital og KI-basert underkuelse. Tiden går, men det finnes fortsatt svære muligheter for å velge en annen vei mot digitaliseringen av samfunnet og økonomien.
Oversatt av Sondre Dalen, 1. nestleder i Attac Norge