av Petter Ytterstad, leder Attac Harstad
Det skal bli en dyd å si nei, varslet statsminister Jens Stoltenberg i dagene før årets statsbudsjett ble offentliggjort. Vi har en finanskrise i Europa og verden, og norske
arbeidsplasser må sikres med et stramt budsjett.
Poenget er siden gjentatt av mange. Finansminister og partifelle Sigbjørn Johnsen sier
det med innlevelse. Kommunalminister Navarsete fra Senterpartiet sier det også,
men er mer beklemt med tanke på hvor lite hun har å tilby landets mange
kommuner. Selv Audun Lysbakken, SV-minister og erklært sosialist, må si nei til
økte bevilgninger til barnevernet og begrunnelsen er langt på vei den samme.
Lokalt er det ingen overraskelse at vår nye rådmann gjerne gjør Stoltenbergs ord til
sine. Det er en dyd å si nei, sier Thode Hansen, og irettesetter nye politikere i
kommunestyret som ikke holder seg til vedtatte (stramme) budsjett.
Det kan virke som om Stoltenberg har lykkes i sin strategi. Et tidlig og dydig nei har
jo til hensikt å demme opp for protester mot nye nedskjæringer, nye
skolenedleggelser, fortsatt sykehjemskø, manglende rassikring, nye
”effektiviseringsregimer”, og så videre. For hvem skal være kommunenes dyktige
advokater, som sikrer større overføringer i tråd med stadig større (lovpålagte)
forpliktelser? Ikke KS, kommunenes egen arbeidsgiverorganisasjon, som de siste ti
årene har hatt omorganisering og effektivisering som hovedfokus. Det faktum at
gjennomsnittskommunen i Norge (og Harstad) er underfinansiert, blir sjelden
formidlet med særlig gjennomslagskraft. Og hvor ble det forresten av
ordføreropprøret, der lokalpolitikere med kjede enten tar sinte telefoner til sine
respektive partitopper eller bruker medias talerstol for å forsvare sine innbyggeres
grunnleggende velferdstilbud eller trafikksikkerhet?
For pressede lokalpolitikere er det naturlig nok trøst å finne i Stoltenbergs ord,
dersom målet om å sikre arbeidsplasser og ruste oss mot finanskrisa helliggjør
middelet (nye kutt i det offentlige). Men dersom vi for et øyeblikk ser på finanskrisas
reelle årsaker, framstår Stoltenbergs ”dyd” både som en bløff og som feilslått
økonomisk politikk.
Dyden å si nei er en bløff dersom vi ser på hvilke interessegrupper og næringer som
ikke får nei fra Stoltenberg. AP-ledelsen tviholder fortsatt på et skattesystem som øker
forskjellene og som favoriserer de rikeste av de rike. Dyden å si nei gjelder altså ikke
skattefritaksordninger som kun beriker det øverste samfunnslaget (nei, det regner
faktisk ikke alltid på klokkeren). Fritak gis også til finansnæringen, som kan fortsette
med sin skadelige valuta-, eiendoms- og gjeldsspekulasjon. Festen fortsetter, selv om
staten nylig ga bankene JA i form av redningspakker i milliardklassen.
Ensrettingen av norsk oljebaserte økonomi fortsetter. Det foreløpige nei-et til
oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja (i sannhet et dydig nei), hindrer ikke
Regjeringen å si JA til nye leteområder, høyt utvinningstempo og økte
klimagassutslipp. Mye av nordområdesatsningen bærer preg av denne ensrettingen.
Samtidig opplever fastlandsindustri innenfor andre næringer, som er langt mer
konkurranseutsatt, å få reduserte tilskudd og stramme rammevilkår. NEI til
investeringer i disse (ofte framtidsrettede) bedriftene vil kunne gjøre finanskrisen
langt verre, i Norge, Nord-Norge og i Harstad.
For meg handler dyden å si nei om å akseptere litt mindre rekordartet vekst i en
periode der vi bevisst faser over til et mer fremtidsrettet og bærekraftig samfunn. For
folk flest vil det kanskje bety litt mindre til privat konsum og, i en overgangsfase, tap
og omstilling av arbeidsplasser. Begge deler er upopulære effekter og politisk sett
meget vanskelig å få gjennomslag for. Men det er faktisk et moderat og fornuftig
standpunkt. En slik styrt utvikling nemlig er hundre ganger mer forutsigbar og sunn
for økonomien enn markedets svingninger, ikke minst med tanke på jobbsikkerhet.
Dyden å si nei må bety mer enn offentlig hestekur. Å bygge ned samfunnets ”stillas”
i krisetider kan faktisk ha den motsatte av ønsket effekt. Skal vi få orden på
økonomien, samfunnet og kloden for øvrig, trengs andre og bedre virkemidler.
(på trykk i Harstad Tidende 12.10.2011)