Samtidig som spenningen mellom Huawei og europeiske myndigheter eskalerer, forhandler den norske regjeringen om en ny frihandelsavtale med Kina.
Spenningene mellom Huawei og europeiske myndigheter eskalerte nylig. Det kinesiske selskapet skal ha truet Sverige med et søksmål over tapte inntekter som følge av at landet i fjor besluttet å stenge Huawei ute fra prosessen med å bygge ut 5G-nettet.
Med andre ord truer Huawei med å bruke en investeringsavtale mellom Sverige og Kina til å saksøke Sverige i en privat overnasjonal domstol. Såkalt investor-stat-tvisteløsning (ISDS) er et eget parallelt rettssystem som bare kan brukes av utenlandske investorer, hovedsakelig store internasjonale selskaper, til å saksøke land om myndighetene innfører politiske tiltak som går utover selskapenes profitt. ISDS er del av tusener av investeringsavtaler verden over. Systemet er svært kontroversielt, og har blitt sterkt kritisert for å undergrave demokratisk selvstyre og for å gi særrettigheter til internasjonale investorer på bekostning av mennesker og miljø.
Investeringsavtalen mellom Sverige og Kina hadde opprinnelig ikke noen investor-stat-tvisteløsningsmekanisme da den ble inngått i 1982, men ISDS ble senere innlemmet da avtalen ble oppdatert i 2004. Selv om denne i utgangspunktet virker å ha vært intendert for spørsmål knyttet til «ekspropriering og nasjonalisering», truer altså Huawei nå med å bruke instansen for å kreve kompensasjon for tapte inntekter i Sverige grunnet utestengelsen.
Avgjørelsen om å stenge Huawei ute fra 5G-utbyggingen er bunner i bekymringer rundt nasjonal sikkerhet i det svenske forsvaret og sikkerhetspolitiet. Bakgrunnen for dette er det voksende kappløpet mellom USA og Kina på teknologifeltet. USAs mistenksomhet overfor den kinesiske sosiale media-plattformen TikTok grunnet i stormaktspolitikk er velkjent, og i 2020 brukte Trump-administrasjonen mye krefter på å få Huawei bannlyst fra 5G-utbygging i Europa. Her kan påstandene om personvern forstås som et skalkeskjul for å sikre amerikanske teknologigiganter sin plass i markedet vis a vis kinesiske konkurrenter. Sveriges avgjørelse, og Huaweis reaksjon, kan anses som en konsekvens av dette internasjonale rivaleriet. Huawei har forøvrig truet blant annet Tsjekkia på lignende vis.
Sverige har altså blitt en arena for rivaleriet mellom USA og Kina på teknologifronten. De siste årene har teknologisk infrastruktur, fra fysiske anlegg til digitale plattformer, blitt en viktig brikke i geopolitikken. Det er vanskelig å se for seg at denne trenden kommer til å snu; heller kommer trolig den typen konflikt som vi nå ser over utbyggingen av 5G-nettet i Europa til å bli vanligere.
Når Huawei, som er tett knyttet til kinesiske myndigheter, er villig til å bruke investor-stat tvisteløsning til å føre sak mot land som Sverige (og Tsjekkia), representerer dette nok et middel mektige stater kan bruke for å få fremme «sine» firmaers interesser gjennom å legge press på mindre stater. Dette må norske politikere notere seg. Det er essensielt at vi i det digitale kappløpet mellom Kina og USA ikke knytter vår politikk til en av partenes ønsker, men heller krever demokratisk og lokalt handlingsrom for å utvikle nasjonal digital infrastruktur.
Regjeringen forhandler for øyeblikket om en ny frihandelsavtale med Kina. På et møte med næringslivet og sivilsamfunnet i oktober sa Nærings- og fiskeridepartementet at de vil forhandle om investeringsbeskyttelse i en separat prosess etter at frihandelsavtalen er ferdigstilt. Her må vi trå forsiktig: investor-stat-tvisteløsningsmekanismer fungerer som et middel for å innskrenke nasjonale myndigheters handlingsrom. Videre kan de fort utvikle seg til å bli midler for utenlandske storselskaper til å legge press på demokratiet i Norge. I dette tilfellet gjelder saken sikkerhetspolitikk; i andre tilfeller har slike søksmål handlet om å utfordre nasjonale miljøtiltak.
Norge bør derfor være forsiktig med hva slags handels- og investeringsregime vi legger opp til med Kina: i verste fall kan vi bli trukket inn i et geopolitisk spill vi helst skulle vært foruten. Dette vil kunne true både vår demokratiske selvbestemmelse, kontroll over nasjonal infrastruktur, og vår evne til å forsvare menneskerettigheter og miljø overfor politiske og økonomiske særinteresser.