Det har vært mye kritikk av rammevilkårene i dagens handelsavtaler, fra de kontroversielle TTIP og TISA-avtalene noen år tilbake til den svært nylige EFTA-Storbritannia-avtalen. Et viktig tema i debatten er i hvilken grad slike handelsavtaler begrenser nasjonalt handlingsrom ved å stipulere bindende regler og sanksjonsordninger knyttet til brudd på disse reglene. Er det virkelig sånn at handelsavtaler er bindende overfor nasjonalstater? Hva er det som hindrer land i å ganske enkelt si opp handelsavtaler de ikke liker? La oss se litt nærmere på dette.
I såkalte bilaterale investeringsavtaler – altså avtaler som etablerer reglene for gjensidig investering mellom to land – er det gjerne snakk om «solnedgangsklausuler» (sunset clauses) og/eller oppsigelsestid. En «solnedgangsklausul» stipulerer hvor lenge partene er bundet til å opprettholde avtalen før den fritt kan sies opp. Oppsigelsestiden fungerer omtrent som de vi kjenner fra kontraktene vi møter i hverdagen vår (arbeidskontrakter, leiekontrakter osv.). Det er derimot viktig å merke seg at disse klausulene binder stater i ganske lang tid, gjerne ti til femten år. Solnedgangsklausuler kan anses som en konservativ kraft, da de blant annet har blitt brukt av ECT (Energy Charter Treaty) til å bremse grønn omstilling.
Et annet problem ved bilaterale investeringsavtaler er at det er uklart hvordan potensielle tvister med private investorer skal løses. Nasjonalstater har i prinsippet suveren rett til å avgjøre hvilke traktater de skal følge. Samtidig kan private investorer argumentere for at avtalene gir dem visse rettigheter som statene ikke har rett til å ta fra dem. For eksempel gikk Pakistan nylig unilateralt inn for å si opp mange av sine bilaterale avtaler i respons til en rekke søksmål fra private firmaer.
I Verdens handelsorganisasjon
La oss nå se på det større bildet, altså Verdens handelsorganisasjon (WTO). WTO ble grunnlagt i 1995 som en arvtaker til GATT (General Agreement on Tariffs and Trade), og danner grunnlaget for det internasjonale handelsregimet. Forpliktelsene som medlemmene tar på seg i WTO er like juridisk bindende som noe annet internasjonalt regelverk. Samtidig er det stadig slik at politikk handler om makt, og i det internasjonale samfunnet finnes det ikke noen overstatlig myndighet med maktmonopol. Hvordan skal da kontraktbrudd og andre konflikter behandles?
WTO ble på et vis grunnlagt nettopp for å løse dette problemet. Organisasjonen er et forum hvor land kan møtes for å diskutere og løse handelsdisputter så vel som å utvikle nye handelsavtaler. Når en disputt over handelsreglementet bryter ut er første skritt forhandlinger. Om dette ikke holder finnes det i WTO en tvisteløsningsinstans (DSB – Dispute Settlement Body) som har autoritet til å innføre handelssanksjoner mot en eller flere parter når ikke tvisten finner en løsning,
Et problem med tvisteløsningsordningen er at straffen for regelbrudd er handelssanksjoner, som i seg selv undergraver internasjonal handel når de brukes. Dette er et kinkig problem for en organisasjon som er ment å fremme handel. Videre er det vanskelig å avgjøre hvor grensen går mellom internasjonall juss og geopolitikk, med tanke på hvordan USA ypper til handelskrig eller Kina bruker økonomiske muskler for å presse Australia geopolitisk. Det som derimot er tryggere å anta er at det er de rike og mektigste landene som har mest handlingsrom.
Mindre land
Hva med mindre mektige land, hvordan er deres handlingsrom? For å prøve å klargjøre et svært komplisert tema kan vi si at det finnes mange mer eller mindre uformelle maktmidler som kan anvendes. Det ene er den ovennevnte sanksjonsmyndigheten til WTO. I tillegg sitter næringslivet på mye uformell makt: siden ethvert lands økonomi avhenger av sikker tilgang til kreditt, har finansinstitusjoner mye makt i å påvirke økonomisk politikk i land som trenger kapitaltilførsel. I tillegg kommer selvsagt lobbyvirksomhet, som spiller en viktig rolle i å påvirke hvordan handelsavtaler formuleres og håndheves.
Mest håndfast er det såkalte ISDS-systemet (Investor-State Dispute Settlement). Dette er en form for sanksjonssystem hvor private firmaer kan saksøke land over potensiell profitt de taper som konsekvens av nasjonal lovgivning. Disse er ikke inkludert i alle avtaler, men er blitt stadig vanligere med årene. ISDS-søksmål brukes ofte for å saksøke land over miljølovgivning og reguleringer. Disse søksmålene er dyre prosesser som bruker å gi firmaene medhold, og fungerer derfor godt for å disiplinere stater som ikke er rike og mektige nok til å gjøre som de vil. Videre er de også blitt et virkemiddel for å føre økonomisk kald krig mellom USA og Kina i Europa.
Salig Blanding
Altså er handelsavtaler ikke bindende på samme måte som nasjonale lover er bindende for borgere. I praksis er det heller slik at handelsavtaler bygger på en salig blanding juridiske prinsipper og maktpolitikk. I en globalt integrert verdensøkonomi har både nasjonale ledere, store selskaper og finanssystemet mange virkemidler for å disiplinere nasjonalstater på mer eller mindre formelt vis. Det å miste “det internasjonale samfunnets” gunst, for ikke å snakke om finanssystemets kreditorer, er farlig: Da Hellas forsøkte å gjøre motstand mot EU-troikaens krav i forbindelse med gjeldskrisa i 2010, endte landet opp med å betale dyrt.
For å svare på spørsmålet vi begynte med, virker det som at bilaterale handelsavtaler kan sies opp av stater uten så mye om og men. Dog vil solnedgangsklausuler binde staten til avtalens retningslinjer i betydelig tid etter oppsigelse. Når det gjelder multilaterale avtaler finnes det mindre presedens å vurdere saken på. Videre glir spørsmål om geopolitikk og internasjonal rett fort over i hverandre. Det virker derfor trygt å anta at samme prinsipp gjelder for handelspolitikk som for geopolitikk generelt: de sterke gjør som de vil, og de svake lider det de må.