Handelstoppmøtets tre viktigste saker er pandemihåndtering, fisk og en reform av hele Verdens handelsorganisasjon. Et unntak fra patenter på koronavaksiner er det som får mest oppmerksomhet.
Det 12. ministermøtet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) har flere ganger blitt utsatt på grunn av pandemien, men går av stabelen i Genève 30. november – 3. desember. Leder i Attac Norge, Hege Skarrud, deltar i den norske delegasjonen som sivilsamfunnets representant.
Vi kommer til å rapportere fra Genève uka gjennom. Både her på attac.no, Facebook, Instagram, i podkasten vår med Manifest Tankesmie og i media. Følg med!
Ministermøtene er WTOs toppmøter der landene blir enige om nye avtaler og regelverk. Foran dette møtet er det knyttet spesielt store bekymringer til prosessene rundt WTOs rolle i pandemihåndtering, en ønsket reform av organisasjonen, forhandlinger på fiskerisubsidier og enigheten rundt en «venneavtale» på innenlandsreguleringer.
Om ministermøtet vil evne å faktisk bli enige om ny politikk er fortsatt usikkert. Det er også usikkerhet om hvem som får mulighet til å delta og får tilgang til forhandlingsrommene på grunn av smittevernstiltak. Dette kan svekke legitimiteten til møtet.
Den norske regjering prioritererer tre hovedområder på ministermøtet: 1) pandemihåndtering, 2) fiskerisubsidier, og 3) WTO-reform. Det har enda ikke blitt offentliggjort noen norske mandater for forhandlinger på disse områdene en uke før avreise.
Pandemihåndtering
Et av de store temaene som diskuteres i oppløpet mot møtet er forslaget om et såkalt TRIPS-unntak. Dette er et midlertidig unntak fra patenter og andre immaterielle rettigheter i TRIPS-avtalen i WTO under Covid-19-pandemien, for å øke produksjon og tilgang til koronavaksiner og medisinsk utstyr. Forslaget ble fremmet av Sør-Afrika og India i oktober 2020, med støtte fra utviklingsland som har blitt hardt rammet av pandemien.
Mens Norge tilbyr tredje vaksinedose, har kun 4.7% av befolkningen i utviklingsland fått tilbud om første dose to uker før toppmøtet starter. Uten muligheten til å etablere lokal vaksineproduksjon vil det ikke være mulig å forbedre beredskapen og å få kontroll på pandemien. Norge, som for tiden leder TRIPS-rådet i WTO, har til nå tatt en posisjon i saken som har gått ut på å «finne en løsning». Når Norge ikke aktivt støtter forslaget om TRIPS-unntak er de i realiteten med på å blokke forslaget. Landene som ikke støtter forslaget, mener unntaket kan gi for mye fleksibilitet rundt intellektuelle eiendomsrettigheter og teknologioverføring.
For å gjøre ting verre, har New Zealand, USA og EU nå gått sammen i det som uoffisielt kalles «Walker-prosessene». Det er et ønske om at en generell diskusjon i WTO som skal ende opp som en erklæring fra WTO ministermøtet på «WTO response to the COVID-19 pandemic».
Prosessen bygger på en tekst fra New Zealands ambassadør, Walker, som også leder diskusjonen. Teksten foreslår blant annet at land skal unngå å bruke eksportrestriksjoner, fjerne eller redusere toll og andre avgifter på COVID-19-produkter, og fjerne COVID-19-helsetiltak som har en negativ påvirkning på tjenestehandel. Denne prosessen er mer som en trojansk liberaliseringshest enn en rettferdig respons på pandemien. TRIPS-unntak er ikke med i Walker-forslaget, og det har heller ikke tatt inn forslag fra utviklingsland om blant annet å styrke matlager-programmer for matsikkerhet eller å fjerne begrensninger på bevegelser til helsetjenesteytere.
At teksten prioriterer en rekke andre områder enn TRIPS-unntak er skamfullt. USA har i sitt eget utkast tatt denne liberaliseringspolitikken lenger. De endrer for eksempel formuleringen der det bør bli gitt «spesielle hensyn til utviklingslands interesse» til en mer generell «interesse i å forsvare de mest sårbare». Skulle en slik politikk iverksettes, vil det se bort ifra alt det som utviklingsland har jobbet for under pandemien om å få deres behov om lokale helsetjenester og eksportrestriksjoner respektert.
Den norske regjeringen må ikke støtte forslag som undergraver det globale Sørs årelange kamp for å sikre politisk handlingsrom, slik forslaget som nå ligger på bordet vil. Vi kan heller ikke akseptere et svar på pandemien fra WTO ikke inkluderer et TRIPS-unntak.
Fiskerisubsidier
Norges andre prioritering under ministermøtet er subsidier som bidrar til ulovlig, urapportert og uregulert fiske. India mener at forslaget om å fjerne subsidier vil favorisere rike lands interesser, med gode argumenter for dette.
Teksten som nå ligger på fiskerisubsidier kommer ikke til å holde de som er ansvarlige for overfiske til ansvar. En tekst på fiskerisubsidier i WTO vil gjøre organisasjonen til et organ som bestemmer lands fiskeriforvaltningstiltak – til tross for at WTO ikke har noen ekspertise på området. WTOs tidligere skadelige håndtering av miljøspørsmål taler også mot at de skal ha et slikt ansvar.
Grunnen til at WTO med forslaget blir et organ som bestemmer fiskeriforvaltning, er at land må sende inn data til WTO på bærekraftig fiske for at landene skal få lov til å fortsette å subsidiere. I mandatet gitt fra FN til WTO for å løse problemene med en svinnende fiskeribestand, står det at visse former for fiskerisubsidier skal forbys, på samme tid skal «differensiert og særskilt behandling av utviklingsland» være en integrert del av avtalen (mandatet ligger i bærekraftsmål 14.6). «Differensiert og særskilt behandling» som foreslås i teksten er bare midlertidig og er geografisk begrensa til territorial farvannet (12 nautiske mil). Småskala-fiskere i utviklingsland fisker også utenfor 12 nautiske mil og vil ha behov for en bedre beskyttelse mot disse forbudene.
Det er verdens store flåter og trålere som bidrar til overfiske. Teksten mislykkes i å ta de som er historisk ansvarlig for den alvorlige situasjonen som verdens fiskebestander er i. I stedet legger den rammer for hvordan verdens fattigste skal kunne videreutvikle sitt kystfiske.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt kunne 15. november stadfeste at Norge har justert ned forventningene til avtalen, og at det ikke vil ligge inne noen faktiske forbud mot subsidier i avtalen.
WTO-reform
Pandemien har skapt store globale utfordringer, også for verdenshandelen. Spesielt har den blottlagt de strukturelle konsekvensene frihandelspolitikken har i møte med globale kriser. I de krysskrisene verden står i med klima- og naturkrise, ulikhetskrise og storselskapers økende makt, trenger vi å bygge et WTO med nye regler.
Diskusjonene om en WTO-reform har pågått i lang tid uten at det har blitt enighet om hvordan dette vil se ut. Det er et stort skille mellom hva medlemmene vil ha.
Regjeringen melder at Norge går inn i diskusjonene om en WTO-reform med et ønske om å se på de tre grunnpilarene i WTO: forhandlinger, implementering og monitorering, og tvisteløsning.
USA og EU har meldt at de ønsker blant annet å
- normalisere plurilaterale forhandlinger, som i dag skjer på siden av WTO, noe som vil få et negativt utfall for forhandlinger mellom utviklingsland,
- styrke WTOs overvåkningsfunksjon, som innskrenker og legger press på utviklingslands implementering av handelspolitikk
- gi storselskaper mer plass i forhandlinger under såkalt «multi-stakeholderism».
En ny arbeidsgruppe bestående av noen av de største landene forsøker å presse fram nettopp disse «institusjonelle forbedringene av WTOs funksjon». Å sette opp en slik arbeidsgruppe vil gi USA, EU og andre rike land mer makt i forhandlinger, uten måtte få støtte fra utviklingslandene. India, Cuba og G77-landene har tidligere sagt at å akseptere en reform ikke betyr å akseptere forslag som fremmer mer ulikhet og ubalanse mellom landene. De ønsker en reformagenda for å rebalansere og gjennomgå eksisterende WTO-regler.
For å løse de krisene verden står i trenger vi samarbeid. Det betyr at vi må ha solidaritet med kravene det globale Sør har fremmet i WTO i flere tiår nå, heller enn å lytte til storselskapenes lobbygrupper og bryte ut i «vennegrupper» for å forhandle. Et samlet WTO må være multilateralt. Plurilaterale forhandlinger og andre utbrytergrupper fjerner prinsippet om at alle avgjørelser må gjøres i plenum.
Våre krav
Vi i Attac Norge mener at en reform bør innebære (og er ikke begrenset til):
1. WTO-reglene skal ikke undergrave mulighetene for at land kan gjennomføre nødvendige tiltak for å håndtere klima- og naturkrisen, sikre retten til matsuverenitet, innføre en demokratisk forankret digitalisering og få tilgang på livsnødvendige medisiner
2. Gå vekk fra bruk av plurilaterale forhandlinger for så å styrke reformprosessen i WTO basert på konsensusbaserte avgjørelser, særskilte og differensierte forpliktelser og det multilaterale forhandlingsrammeverket
3. Prosessene i WTO må være mer åpne for innsyn og påvirkning fra sivilsamfunnet, på bekostning av den privilegerte tilgangen aktører fra næringslivet har i dag.
4. Det må fra nå av gjennomføres konsekvensutredninger for nye avtaler med fokus på hvordan nye avtaler påvirker miljømessige og sosiale forhold
5. Funksjonen til sekretariatet i WTO og tvisteløsningsmekanismen bør gjennomgås for å sikre at de ikke favoriserer interessene til kommersielle aktører eller bestemte medlemsland
6. Miljøpolitikk er ikke et WTO-tema og de pågående diskusjonene bør avsluttes.