Banker og investeringsfond kan tjene enorme summer på å spekulere i matvarepriser.
Det ensidige fokuset på Ukraina-krigen, diverse flaskehalser og finansterminologi i diskusjonen om skyhøye matvarepriser har latt spekulanter gi mer makt til de rikeste – i samme slengen er en global matusikkerhetskrise blitt forsterket. Unnlater vi å bringe finansmarkedenes makt inn i årsaksforklaringen vil vi kun gå fra en krise til en annen.
Den 1. juli økte matvareprisene i Norge – igjen. Det følger en global trend. Skylda for prisøkningen legges i media på jordbruksoppgjøret, økte strøm-, gjødsel- og drivstoffpriser, pandemien, høye transportkostnader, Ukraina-krigen og klimaendringer.
Mye av dette er befestet i virkeligheten. Tidligere i år så vi indisk hveteproduksjon kollapse grunnet ekstrem varme og tørke. Likevel er den spekulative finanshandelen i matsystemet en av de viktigste hoveddriverne.
«Markedet reagerer» er en frase vi hører såpass ofte at det har blitt en vedtatt sannhet om årsak og sammenheng – tilbud og etterspørsel. Men «markedet» reagerer ikke. Det er aktørene i markedet som reagerer. Deres reaksjon bunner i deres interesser.
Matvareprisene – og for så vidt oljeprisene – har ikke økt i tråd med læresetningen om tilbud og etterspørsel. Det er mat- og energimeklere som i stor grad driver prisene. Matvareprisene begynte et skarpt oppsving allerede for rundt to år siden, forklarer FAO. Likeså viser en rapport fra Lighthouse Reports at de siste to årene har investeringsfond og ulike finansinstitusjoner økt sine eierandeler i landbruksvarer.
Banker og investeringsfond kan tjene enorme summer på å spekulere i matvarepriser. Spesielt i tider med usikker leveranse. Når de spekulerer og flytter pengene sine, påvirkes kjøpekraften og matsikkerheten til verdens befolkning. Det har vi sett før.
Den 1. juli økte matvareprisene i Norge – igjen. Det følger en global trend.
Etter finanskrisen i 2008 økte matvareprisene dramatisk. I de siste seks månedene av 2010 ble mer enn 44 millioner mennesker skjøvet ut i ekstrem fattigdom grunnet matvarepriser som tok av. Samtidig estimerte organisasjonen Global Justice Now at banken Barclays tjente 340 millioner britiske pund i året på å spekulere i matvarepriser. Vi står nå overfor en svært lignende situasjon.
I Nationen den 27. mai viste jeg til at det er snaue fire selskaper som kontrollerer 90 prosent av den globale kornhandelen. Cargill, et av selskapene, kunne rapportere om rekordprofitt i 2021. Det forventes at de vil slå sin egen rekord i år. Kanskje vil flere medlemmer av familiedynastiet entre listen over verdens 500 rikeste i 2022.
Les også:Matkrisa forsterkes av et WTO i krise
Vi må heller ikke glemme at mesteparten av verdens korn er dyrket frem fra en snever variasjon såfrø, på monokulturelle landbruksmetoder. Slik konsentrasjon på få hender og metoder gjør det globale matsystemet ekstremt sårbart for endringer – hvor endringene vil kunne ha fatale konsekvenser.
Det internasjonale ekspertpanelet for bærekraftige matsystemer (IPES) viser i rapporten de utga i mai at en manglende reform av matsystemet har ført til at Ukraina-krigen nå utløser den tredje globale krisen i matvarepriser på 15 år.
Rapporten drar frem spekulasjon som en av to hoveddrivere for dagens krise (den andre er kornhamstring). FNs spesialrapportør på ekstrem fattigdom og menneskerettigheter, Olivier De Schutter, erkjenner at investeringsbanker, hedgefond, og pensjonsfond «helt tydelig vedder på sult og forverrer den».
Å gi bonden trygghet om at dens avlinger blir solgt har i århundre vært gjort gjennom såkalte «terminkontrakter». En terminkontrakt betyr at bonden har rett til å selge avlingen sin til en garantert pris i framtiden. Om bonden frykter prisfall, kan den altså selge en terminkontrakt.
Andelen av terminkontrakter kjøpt opp av spekulanter som ikke har noen reell interesse av matvarehandelen, men heller vil kjøpe og selge kontraktene for å tjene på prisendring over tid, har nærmest gått amok.
Paris-børsen er benchmarken for hvete i Europa. Her har spekulantenes andel av terminkontrakter på hvete økt fra 23 prosent i mai 2018 til 72 prosent i april 2022. Det betyr at syv av ti kjøpere av terminkontrakter er investeringsfond og andre finansinstitusjoner som ønsker å tjene på prisveksten. Som konsekvens av slik spekulativ aktivitet presses prisene på hvete opp.
La meg mot slutten introdusere et nytt finansfenomen: Exchange Traded Funds (ETF), «børsnoterte fond» på norsk. Dette er en sammensetting av verdipapirer, det være aksjer, obligasjoner, råvarer, eller en kombinasjon av dem alle.
Jeg mener ikke å skape total forvirring her ved å introdusere et nytt finansfenomen, men dette tydeliggjør hvordan finansmarkedet øker sin makt over matsystemet. Se bare her: innen april i år hadde de to største landbruks-ETFene tiltrukket seg netto investeringer på 1,2 milliarder dollar – sammenlignet med «bare» 197 millioner dollar totalt i 2021. I landbruksrettede børsnoterte fond finner vi for eksempel terminkontrakter.
Etter matvarepriskrisa i kjølvannet av finanskrisen i 2008 var det mange som kom med en rekke forslag for å regulere andelen spekulasjon i matsystemet. Dessverre bukket en rekke politikere under for mektige lobbyinteresser og en reell regulering har ikke skjedd.
Om vi ikke evner å se finansmarkedets lange og mektige tentakler i matsystemet, sette ansvaret der det hører hjemme og regulere finansspekulasjon, vil vi aldri oppnå matsikkerhet.
Denne teksten ble først publisert i Nationen 08.07.22