Etter fire dager i Genève, utallige møter og mange samtaler med folk fra forskjellige verdensdeler, er jeg helt overbevist om at Verdens handelsorganisasjon går i feil retning gitt den pågående verdenskrisen.
Jeg var første gang med på WTOs Public Forum forrige uke. En arena hvor sivilsamfunnsorganisasjoner, næringslivsaktører, samt nasjonale og internasjonale institusjoner møtes med representanter fra Verdens Handelsorganisasjon (WTO) for å diskutere framtiden til global handel.
på autopilot
WTO som institusjon og alle næringslivets representanter der er veldig bekymret på grunn av miljøkrisen, sult og krig og de store utfordringene som ligger foran oss. Det er vi ganske enige i. Det finnes gode grunner for å være bekymret over verdens framtid, men det er skandaløst å se hvordan WTO og handelsaktører som Alphabet (Google) og Mercedes Benz Group fraskriver seg sin del av ansvaret for dagens miljøtilstand og den ekstreme konsentrasjonenen av rikdom og makt som preger verden. Når man hører på dem får man følelse av at alle disse krisene dukket opp i et vakuum.
CO2-utslipp fra global transport har økt kraftig. Om denne tendensen fortsetter vil dette representere hele 40 prosent av globale utslipp innen 2050. De strenge reglene som kommer med handels- og investeringsavtaler, har ødelagt for rettferdig og bærekraftig utvikling i den globale periferien. Disse landene har blitt avhengige av teknologi og kapital fra de mektigste økonomiene som har senket dem ned i en ond gjeldssirkel. Frihandel skulle gjøre verden mer rettferdig og inkludere alle land, men 27 år etter stiftelsen av WTO er det snarere motsatt. Det er bare å se hvordan de store farmasøytiske selskapenne sammen med de mektigste landene fullstendig nektet å gjøre et unntak for patentreglene i produksjonen av vaksiner mot COVID-19 og annet medisinsk utstyr.
Forumet hadde møter om landbruk, digitalisering, tjenester, likestilling og handel, inkludering og handel, demokrati og handel, og mye mer, uten nye løsninger på bordet. Siden WTO og frihandelens politiske støttespillere nekter systematisk å se på de reelle resultatene av frihandel etter mange tiår under en nyliberal globalisering, har de ikke noe annet å tilby enn mer frihandel, mer liberalisering og mer finansialisering.
Det beste utgangspunktet for enhver diskusjon om verdens økonomi og handel er å anerkjenne de negative konsekvensene som den økonomiske modellen har ført til, men verken WTO eller de store handelsaktørene er særlige interesserte i det. De eier ikke selvkritikk.
på vei inn i sin mest udemokratiske fase
Representanter fra verdens største selskaper og mektige lobbygrupper satt i de mange paneler for å fortelle oss hvordan frihandel kan redde verden. Selvfølgelig satt de i godt selskap med finplukkede eksempler av suksesshistorier fra et land i Afrika, Latin-Amerika eller Asia, hvor et samvittighetsfullt prosjekt, gjerne ledet av kloke handelseksperter med samfunnsengasjement, klarte å produsere noe på en bærekraftig måte og få noen familier ut av fattigdom. Til tross for disse fine historiene er det tydelig at man ikke kan løse verdens problemer med et handelssystem som har forårsaket disse problemene og faktisk skaper nye.
Et av de viktigste temaene som ble diskutert er reformprosessen i WTO. WTOs generaldirektør Ngozi Okonjo-Iweala jublet etter avtalene som ble nådd på det tolvte ministermøtet i Genève i juni og var helt overbevist på at det er veien å gå. Problemet er at disse avtalene ble gjort ved å ekskludere de fleste WTO-medlemmer, altså land, fra de «grønne rommene» hvor stormaktene satt og ble enige om framtiden for global handel.
Nå er det tydelig at istedenfor å oppfylle WTOs demokratiske krav om å ta med alles interesser i forhandlingene, skal såkalte «Joint Statement Initiatives» (JSI) prioriteres. Dette er utbrytergrupper, ledet av USA, som fant at det var veldig vanskelig å bli enige med alle i sentrale spørsmål om handel. Derfor har de startet å forhandle med land som har en «ekte interesse» i å komme fram til avtaler gjennom slike «fellesinitativer». JSI blir dermed avtaler som har blitt forhandlet frem mellom verdens mektigste økonomier, uten å ta i betrakting den svært ujevne maktbalansen som preger Verdens Handelsorganisasjon og interessene fra den globale periferien. JSI er egentlig ulovlige og illegitime ifølge WTOs eget regelverk, men både Ngozi og Norges ambassadør til WTO mener de er en god løsning, og at WTO bør ratifisere disse avtalene. WTO er altså på vei inn i sin mest udemokratiske fase – med Norges støtte.
Det finnes håp
Det var utrolig lærerikt for meg å bli med på WTOs Public Forum. Som ny i Attac i stillingen som politisk ansvarlig fikk jeg mulighet til å se på nært hold hvordan sakene vi jobber med henger sammen, kjenne på pulsen til verdens makter og hente flere argumenter og ideer. Men det var å treffe erfarne aktivister fra forskjellige land som gjorde denne reisen til en uforglemmelig opplevelse.
En liten gjeng på cirka 20 personer sikret at de kompliserte spørsmålene ble stilt, at kritiske stemmer ble hørt på de store og de små møtene. Vi var alltid de første som kom og de siste som gikk. Helt fra klokken syv på morgenen var noen av oss klare til å skrive ut, frakte og dele ut de eneste dokumentene med kritisk innhold som man kunne finne i WTOs bygning. Vi var alle fortsatt ganske preget av pandemien. For ildsjeler som brenner for rettferdighet er isolering det verste som kan skje. Vi gråt og sang sammen fordi vi kjemper sammen. Vi lærte fra hverandre og lagde planer, fordi kampen for en bedre verden fortsetter.