Tjenestefiseringen er en politisk agenda som vi må bekjempe sammen, ikke en teknologisk endring som vi lydig skal godkjenne og tilpasse oss til.
Granvin ligger rett ved Hardangerfjorden. Bygda strekker seg gjennom en vakker og slank dal som akkurat har plass til en evig glitrende innsjø, en håndfull elver og fosser som renner ned fra Hardangervidda, og et forbausende fjell med magiske Ingebjørgnuten og Oksen på toppen.
Det er i dette idylliske landskapet hvor jeg og samboeren min driver et vandrerhjem om sommeren, og hvor jeg endelig ble godt kjent med Norges bukoliske bygdeliv og bondekultur. Som tilflyttet sønn av rikets hovedstad har jeg hørt hjemme i Oslo de siste 14 årene.
Jeg har blitt vant til at nesten alt i byen har blitt digitalisert, men jeg hadde ikke forestilt meg hvor mye på bygda som også har blitt påvirket av denne digitaliseringsprosessen.
Første gang jeg var med på lamming – eller lemming som de sier i Hardanger – ble jeg overrasket over de nyfødte og søte sauene og teknologien som huses inn i de tradisjonelle fjøsene. Det er som å komme inn på en fødeavdeling i et sykehus
På bygdas eneste pub lærte jeg om hvordan bønder holder oversikt over avlingene og dyrene sine fra mobiltelefoner i real time ved bruk av apper.
Gjennom tjenestefisering mister vi muligheten til å velge hvordan vi vil regulere og føre demokratisk politikk innen jordbruk og andre samfunnsområder.
Bestilling av utstyr og innsatsvarer går hovedsakelig gjennom digitale plattformer, og selv om det fortsatt finnes noen utfordringer har alle blitt vant til digitale løsninger. Men hva betyr egentlig denne digitaliseringen for jordbruk?
Tjenestefisering
Digitaliseringen er mye mer enn nye arbeidsverktøy. Slik den utvikles og innføres nå har denne nye teknologien blitt inngangsporten til en ny forretningsmodell som fører til enda mer liberalisering av jordbruk, ekstrem konsentrasjon av rikdom og makt hos de store selskapene, og fremmarsj av agribusiness.
Vi kaller dette for tjenestefisering av jordbruk og økonomien. Alt blir til tjenester, inkludert sektorer som jordbruk. Til og med en traktor eller andre fysiske varer omdefineres til tjenester.
I ly av de siste teknologiske utviklingene mener de store selskapene at økonomien bør endres fullstendig til deres fordel. Alt fra de viktigste internasjonale avtalene til nasjonalt regelverk må tilpasses den nye økonomiske modellen
I de siste tiårene har selskaper innen industri og jordbruk splittet opp produksjon og arbeid i mange enkeltoppgaver som de har satt ut til eksterne leverandører. Når disse oppgavene, som før ble ansett som en integrert del av industri- og jordbruksproduksjon, blir satt ut og utført av eksterne leverandører, blir de definert som tjenester.
Denne trenden startet med å sette ut oppgaver som inngår som innsatsfaktorer i produksjonen, som for eksempel catering, renhold, regnskap, kundeservice og markedsføring. Nå handler det om å sette ut selve arbeidet som foregår i åkrene, på plantasjene og oppdrettsanleggene til eksterne leverandører eller til innleide kontraktsarbeidere.
Arbeidsoppgaver som å så, dyrke og høste avlinger på en åker eller en plantasje; å avle dyr på en gård eller fisk på et oppdrettsanlegg; å jakte, fiske, og slakte, samt bearbeide korn, melk, kjøtt og fisk – alt dette defineres som tjenester når det blir satt ut til underleverandører eller utført av innleide kontraktsarbeidere.
At disse arbeidsoppgavene blir definert som tjenester innebærer at de underlegges regler for handel med tjenester, som griper enda lenger inn nasjonal og lokal politikk og legger enda større begrensninger på demokratisk handlingsrom enn det reglene for varehandel gjør. Gjennom tjenestefisering mister vi muligheten til å velge hvordan vi vil regulere og føre demokratisk politikk innen jordbruk og andre samfunnsområder.
Altså, tjenestefisering selges som en ny forretningsmodell, men det handler egentlig om den samme kampen for miljø, suverenitet og matsuverenitet som Norges bondebevegelse historisk har stått for.
Tjenestefiseringen er dermed en politisk agenda som vi må bekjempe sammen, ikke en teknologisk endring som vi lydig skal godkjenne og tilpasse oss til.
Teksten ble først publisert i Nationen Motkulturspalte 11.11.22