Norsk mediepolitikk utformes ikke ved å diskutere de redaksjonelle valgene i Aftenposten med Schibsted-ledelsen, men den digitale mediepolitikken handler om hvordan Facebook behandler innholdet på sin plattform. Slik ser det hvertfall ut i kulturminister Trettebergstuens innlegg i Klassekampen 14. juni.
Foto : Arbeiderpartiet / Flickr
Viljen og målene er det vanskelig å være uenig i, men virkemidlene er det verre med. Presseorganisasjonenes innspill som hun blant annet viser til er en katastrofe av dårlige virkemidler. De er mest bekymret for at plattformene ikke vil gi dem fortrinnsrett. Innspillet deres er et ønske om å regulere hva noen få store private selskaper skal gjøre for noen andre mindre private selskaper. Å faktisk gjøre noe med den enorme makten som få kinesiske og amerikanske selskaper har opparbeidet seg i den digitale offentligheten er derimot ikke på agendaen.
Vi kan ikke ha et meningsmangfold og mediemangfold uten et digitalt mangfold. Hvis offentligheten er underlagt hva Meta, eller TikTok-eier ByteDance, velger å vise fram gjennom algoritmer og retningslinjer har ytringsfriheten dårlige kår. De private selskapene velger først og fremst ut innhold de tjener penger på, men også andre forhold får påvirke. ByteDance har en egen intern avdeling av det kinesiske kommunistpartiet og må forholde seg kinesisk statssensur, mens Meta har latt Tyrkia og Israel få bestemme over hva nordmenn får legge ut om Kurdistan og Palestina.
Skal kulturministeren sikre ytringsfriheten såholder det ikke å lage regler for hvordan Meta og Bytedance skal håndtere makten sin, hun må ta fra dem makten. Da må hun ta grep mot hvordan plattformene låser brukerne inne: Sosiale nettverk oppfattes som naturlige monopoler, der de som har flest brukere «vinner». Det må ikke være sånn, teknologigigantenes monopoler opprettholdes gjennom at man må bruke deres tjeneste for å kommunisere med brukerne der. Fjerner man de tekniske og juridiske hindrene som låser brukerne inne forsvinner monopolene. EUs «Digital Markets Act» går et lite steg i riktig retning her, men begrenser kravet mot innlåsning til meldingstjenester. Det bør utvides til alle former for digital kommunikasjon og slik åpne opp for et mangfold av plattformer, istedenfor noen få store.
Trettebergstuen vil ikke «helt regulere bort det potensialet nye teknologier bærer i seg til å spre hat, usannheter og usunn påvirkning». Men spredningen kan reguleres. Den er i stor grad bestemt av algoritmene hos YouTube, TikTok og Meta. Disse bygger på en massiv overvåkning av alle brukerne for å lage «persontilpasset reklame». Et forbud mot denne overvåkningen vil ødelegge forretningsmodellen der oppmerksomhet, målt i millisekunder og klikk, er viktigere enn kvalitet. Et slikt forbud vil også løse den norske pressens problem, ikke med å være synlig på plattformene, men det egentlig problemet: nemlig at plattformene tar over annonsemarkedene på deres bekostning.
Leserinnlegg på trykk i Klassekampen 17. juni, undertegnet av Diego Marin Rios og Hagen Echzell.