I forkant av årets klimatoppmøte, COP28, var det stor tvil om møtet faktisk kom til å føre til en omfattende, global klimapolitikk som vil sette verden på en tydeligere kurs mot 1,5-gradersmålet.
At vertslandet Dubai, en autoritær stat med svake arbeiderrettigheter og diskriminering av kvinner og skeive, skulle lede FNs klimaforhandlinger, sendte et sterkt signal. I tillegg avviste Sultan Al Jaber som president for COP28 (altså det 28. møtet som blir kalt Conference of the Parties) ønsket om å “fase ut” olja, til fordel for å “redusere” utvinningen. Han er også leder for De forente arabiske emiraters statlig eide oljefirma.
Slutterklæringen viser at vi kanskje er på vei i riktig retning, men det har tatt 28 år for å såvidt bevege seg over startstreken. Vi trenger systemendring, ikke en fortsettelse av normalen.
For Attac og våre samarbeidspartnerne som var representert på toppmøtet var det tre viktige punkter:
- Oljelobbyens makt – hvorfor agendaen må settes av folket og miljøbevegelsen, ikke oljeindustrien.
- Klimagjeld og gjeldssletting – en nødvendighet for at det globale sør skal kunne finansiere overgangen til et lavutslippssamfunn.
- Karbonoffsets – hvorfor man ikke skal kunne kjøpe seg ut av klimaansvaret i sitt eget land.
Oljelobbyen
Det lovet ikke godt at hele 2456 delegater fra oljelobbyen var representert på møtet – en ny rekord. Norge var representert av blant annet Equinor, Norsk Hydro og Yara. Disse oljelobbyistene, er med på svekke håpet om å nå 1,5-gradersmålet. De vil at miljøpolitikken blir så lite inngripende for den globale oljeindustrien som mulig.
Mandag ettermiddag ble det publisert et utkast som vekket enda større bekymring – at det ser ut til å bli en realitet at medlemslandene kun får på plass å “redusere”, ikke “fase ut” fossile brensler, som 80 land har kjempet for å få med i sluttekstene.
Dette har skapt sterke reaksjoner, blant annet fra Marshalløyenes minister for naturressurser, John Silk, som sa det slik:
Marshalløyene kom ikke hit for å signere vår egen dødsdom. Vi kom hit for å kjempe for 1,5-gradersmålet. Og den eneste muligheten for å klare det, er å fase ut fossil energi.
Heldigvis kom det en endring seinere i uka. Nå skal ikke oljen kun “reduseres” globalt, men vi skal også “bevege oss vekk fra” olje og gass”. Utenriksminister Espen Barth Eide kalte denne formuleringen for “historisk”, men leder i miljøorganisasjonen Spire, Elise Åsnes, mener at vedtaket fortsatt har “røde flagg”, som å fortsette bruken karbonfangst og -lagring (CCS). Det er en distraksjon på veien mot reduserte utslipp, som vi i Attac også er imot.
Elise Åsnes deltok som del av sivilsamfunnets representasjon i den norske delegasjon på toppmøtet. Til Attac trekker hun fram at det er et stort demokratisk problem at både næringslivet og oljelobbyens tilstedeværelse og makt på COP bare øker og øker.
– I år bidro Norge til å styrke deres makt. Ved å gi dem akkreditering som en utvidet del av den norske delegasjonen, fikk bedrifter som Equinor, Hydro og Yara tilgang til rom jeg som observatør er helt stengt ute fra, sier hun. – Jeg er veldig bekymret for fraværet av reelle ambisjoner i den globale gjennomgangen som ble vedtatt i år. Verden satser på teknologi som kanskje kan redde oss ut av klimakrisa, istedenfor å forplikte oss til tilstrekkelige tiltak som kutter utslipp her og nå.
Som klimaaktivist og UNICEF-ambassadør, Penelope Lea, reflekterte over i etterkant av COP-toppmøtet, er møtet kanskje over, men klimarettferdighetskampen er ikke det. Norge må gjøre mer her hjemme og det globale nord må ta mer ansvar. Vi må heller ikke finne smutthull i slutttekstene for å kunne utsette klimahandlingen.
Selv om det er bra at olje og gass nå anerkjennes som roten til klimaendringene i slutterklæringen, vil progresjonen mot 1,5-gradersmålet nå likevel skje på oljelobbyens premisser og ikke på premissene til de som faktisk blir hardest rammet av klimaendringene.
Jeg er dessverre ikke overrasket. Med en oljesjef i førersete og en rekordhøy tilstedeværelse fra oljelobbyen er det ikke rart man sitter igjen med en avtale som gir potensiell teknologiutvikling en så stor rolle. Det er svært skuffende å se gang på gang hvordan de mektigste menneskene og selskapene alltid finner en måte å vri seg unna ansvaret.
Elise Åsnes, leder i Spire og del av delegasjonen
Gjeldsslette
Når rike land fra det globale nord tilbyr å finansiere utviklingsland i det globale sør gjennom lån, blir en stor økonomisk byrde bare enda større. Dette hindrer bærekraftig utvikling. Derfor trenger vi gjeldsslette – ikke mer gjeld.
Utviklingsland må kunne finansiere omstillingen til fornybar energi, klimatilpasning og insentiver til å bevare, framfor å bygge ned arealer. Da vil flere lån bare føre til skjeve maktforhold mellom land og skape nye gjeldskriser i fremtiden.
Korrupsjon, inflasjon og krig styrer de globale pengestrømmene i en helt annen retning enn mot bærekraft, og mange land vil derfor ha vanskeligheter med å prioritere overgangen til det grønne skiftet.
Fokuset under COP28 var derimot på finansieringskilder framfor gavebasert klimafinansiering, gjeldsslette og et rettferdig gjeldssystem, ifølge leder i SLUG – Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk, Julie Rødje.
Selv om det ikke var noen stor framgang på området, håper SLUG at de norske statsrådene har blitt påminnet over hvor viktig gjeldslette er for at utviklingsland skal få råd til å tilpasse seg konsekvensene av klimaendringene.
Attac har som krav at høyinntektsland og sentrale institusjoner som Det Internasjonale Pengefondet (IMF) og Verdensbanken må:
- Gi gjeldsslette til alle land i det globale sør som trenger det på tvers av alle kreditorer, herunder sikre at private kreditorer deltar i gjeldsslette og aksepterer tap, for å frigjøre ressurser til klimatiltak og andre nasjonale behov, og for å sikre at land ikke fanges i avhengighet av fossilt brensel og ekstraktive industrier.
- Implementere gjeldsrestruktureringsmekanismer som tar i betraktning de potensielle virkningene av klimaendringer på et lands evne til å betjene sin gjeld.
- Sikre at all klimafinansiering gis som gaver, ikke lån, slik at land som er spesielt sårbare for klimaendringer ikke havner i dypere gjeld.
- Gi betydelig mer klimafinansiering, av bedre kvalitet, som er ny og addisjonell, så land ikke blir tvunget til å ta opp mer gjeld for å betale for en krise de ikke har skapt.
- Et multilateralt system for umiddelbart moratorium og påfølgende kansellering av statsgjeld når klimakatastrofer inntreffer, slik at land har ressursene de trenger for beredskap og gjenoppbygging uten å sette seg i mer gjeld.
- Innlemme klimarisiko i finansiell regulering og tilsyn. Dette kan inkludere å kreve at finansinstitusjoner og private utlånere offentliggjør sin eksponering for klimarelaterte risikoer og fastsetter standarder for hvordan de håndterer disse risikoene.
Karbonoffsetting
Karbonoffsets er en praksis der land kan betale andre land for å redusere klimautslippene deres.
Dette er en ansvarsfraskrivelse som gir de største utslippslandene muligheten til å kjøpe seg ut av ansvaret for å kutte utslippene nasjonalt og iverksette en mer omfattende klimasatsing.
Offsets kommer også i konflikt med bruksretten rundt naturarealer. Tanken er at karbonet bindes til f.eks en hurtigvoksende skog, men det går på bekostning av naturen, dyrelivet og menneskene som bor der skogen plantes.
På klimatoppmøtet i 2021 (COP26) ble det vedtatt et marked for karbonkreditter. Dette fikk en ytterlige oppsving under årets møte. Der har det blitt enighet om et ønske om å jobbe ut fra artikkel 6 i Parisavtalen, om at land kan samarbeide ytterligere for å nå klimamålene sine, for å styrke dette markedet.
Den 4. desember ble det bestemt at 57 milliarder dollar (USD) skal brukes på klimafinans. Dette er god vilje, men er også en effektiv måte å unnvike det faktiske ansvaret.
Før klimatoppmøtet i år er det blitt foreslått en regulering av det frivillige karbonmarkedet (Voluntary Carbon Market, VCM). California har for eksempel pålagt firmaer strengere krav om at de viser på nettsidene deres hvordan de forvalter karbonkredittene sine. Allikevel viser Verra-skandalen at politisk regulering er underordnet i det private og regulerte karbonmarkedet.
Når vi er vitne til grønn kolonialisme, som Statkraft i Sápmi og Chile, tap av biologisk mangfold og urbefolkninger som mister tilgangen på livsgrunnlaget sitt – sammen med tidsrammen på flere tiår før den ønskelige oppnådde klimaeffekten – må vi stille oss selv spørsmålet om dette er en mobilisering av kapital som egentlig bør brukes til andre formål?
Om den norske regjeringen skal følge opp naturavtalen, for å “stanse tapet av natur globalt”, er det ikke godt nok å bygge ned naturen til formål med en begrenset klimaeffekt, som vi har sett i Norfunds prosjekter i det globale sør.
For å lykkes, må firmaer ta og kutte utslipp langs hele verdikjeden, ikke bare der det er lettest å kutte kostnadene. Det skal lønne seg å omstille seg, ikke å fortsette som før. Offsets holder “business as usual” i live og forsinker fremgangen mot en mer effektiv klimapolitikk som sikrer klima, natur og rettferdighet.