Handelstoppmøtet i Abu Dhabi går av stabelene denne uka. Vedtak i Verdens handelsorganisasjon (WTO) kan påvirke alle politikkområder, og trekker dem i retning av mer marked og mer konkurranse.
Sentrale temaer på årets møte er overfiske og overkapasitet i havet, investeringsrelger, digital økonomi, matsuverenitet og retten til matlagre, klima, handel med miljøvarer og -tjenester og retten til medisiner og vaksiner.
Den offisielle norske delegasjonen har også representanter fra NHO, LO, Sjømat, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og småbrukerlag.
I tillegg er WTO i en reformprosess som både kan føre til mindre multilateralisme, og skjevere fordeling av makt og ressurser, der det globale Sør kan bli skadelidende. Det allerede svake demokratiet i WTO, som krever konsensus for å forhandle og vedta nye avreguleringer av den globale økonomien, er truet.
Maktbalansen i WTO er skjev – mellom rike og fattige land, og interessekampene mellom natur- og klima, fattige land og folk, og transnasjonale selskaper er tydelige i WTO. Manglende organisatoriske regler og prosesser har ført til vedtak som kritiseres for ikke å være demokratiske. WTO mangler tilpasningsevne for å møte dagens kriser – framfor å øke problemene.
Visjonen om demokrati, basert på rettferdig fordeling, solidaritet, menneskerettigheter og økologisk bæreevne, er stadfestet i forordet til stiftelsesdokumentet for WTO, men da som en konstatering av at alt WTO driver med, vil føre til et slikt mål. Når kart og terreng ikke stemmer overens, er det konkurransekartet som WTO-forhandlingene følger.
Mangler svar fra regjering og departement
I forkant av WTOs ministermøter gjennomfører Utenriksdepartementet gjerne et møte med alle interesserte aktører. De ber om at eventuelle spørsmål sendes inn på forhånd. Vi sendte inn helt konkrete spørsmål til UD av relevans for bærekraftsmålene.
Et spørsmål handler om matsikkerhet og matproduksjon:
Konseptet matsuverenitet innebærer at alle land har rett og plikt til å produsere mat på egne ressurser og innafor jordas bæreevne, for å sikre nok mat til egen befolkning. Likevel ser vi at til og med Norge begrenses i sitt politiske handlingsrom for å holde matproduksjon og matprodusenters inntekter oppe.
- Mener regjeringen at når en stor gruppe utviklingsland tilslutter seg det indiske forslaget om virkemidler for Public Stockholding (PSH), at de skal nektes en permanent løsning på problemet?
- Mener regjeringen at ulike markedsliberaliserende tiltak foreslått av store mateksporterende land skal kategoriseres som pakke for matsikkerhet – Food security? Eller hva tenker regjeringen ville vært det optimale globale regelverket som reelt kan sikre matproduksjon?
Et annet av våre spørsmål er om lovete tiltak for utviklingslandene:
Utviklingslovnadene som ble vedtatt i Doha 2001 har forblitt ubehandlete i mer enn to tiår. Det inkluderer operasjonalisering av SDT, subsidier som skader utviklingsland og fleksibiliteter/politisk handlingsrom for utviklingsland.
- Er regjeringen enig i at land, i lys av de mange krisene vi står overfor, må ha handlingsrom for å utvikle innlands utvikling inkludert produksjon, offentlige tjenester, miljø og sosial utvikling og rettferd.
Grunnen for spørsmålene er at vi ofte opplever at fine ord i WTO ikke følges av handling – enda mindre enn i FN-forhandlingene, for i WTO er det markedsbrillene som er på, både for administrasjon og ansvarlige politikere.
Derfor var det også lite vi fikk konkrete svar på fra regjeringen, men vi vil forfølge det utover i ministerkonferansen i Abu Dhabi.