Både forslaget om BankID for å logge på sosiale media og forslaget om å forby kinesiske TikTok er basert på feil diagnose.
Amerikanske politikere vil forby TikTok. De frykter at kineserne bruker sine sosiale medier til å spionere på folk, fordi det er det amerikanerne selv gjør.
Den norske regjeringen vil derimot «tenke på barna», slik politikere har gjort siden 80-tallet for å begrense sikkerhet og ytringsfrihet i møtet med ny teknologi. Kravet om at at sosiale medier skal bekrefte brukernes alder gjennom BankID vil være en personvermessig katastrofe. De praktiske problemene knyttet til et slikt krav, og hvor lett det vil være å omgå (med VPN), viser at det er et lite gjennomtenkt forslag. Hovedproblemet er likevel at regjeringen vil at teknologigigantene skal få full mulighet til å koble alle dataene de allerede sitter på sammen med sikker identifikasjon knyttet til personnummeret vårt. Kravet om full identifisering på nettet åpner for omfattende misbruk, både for svindlere og for de som vil ramme sårbare grupper eller politiske motstandere. Et nylig eksempel på hvor galt det kan gå er hvordan Meta utleverer informasjon om WhatsApp-grupper til Israel, som igjen blir brukt i deres kunstig intelligens-assisterte folkemord. TikTok gir på sin side opplysninger om opposisjonelle til kinesiske myndigheter.
Bekymrede foreldre vil nok ønske et TikTok-forbud velkommen
Mange, spesielt bekymrede foreldre, vil nok ønske et TikTok-forbud og strengere aldersgrenser velkommen. Ikke fordi de er så bekymret for Kina, men fordi de er bekymret for alle de som blir sugd inn i TikTok-universets konstante strøm av underholdning. På lik linje med konkurrentene YouTube Shorts og Instagram Reels er TikTok en del av «oppmerksomhetsøkonomien», der plattformene er laget for å holde mest mulig på oppmerksomheten din over tid. Jo mer du bruker app’ene, jo mer reklame kan de vise deg og jo mer penger tjener de.
Oppmerksomhetssuget fra disse appene er det de fleste av oss er bekymret for. Det amerikanske forslaget åpner for at TikTok er helt greit, så lenge eierskapet er amerikansk. Amerikansk eierskap hjelper ikke norske tenåringer som ikke kan legge vekk mobilen. Det som derimot vil hjelpe er å følge pengene.
Sosiale medier, enten de er kinesiske eller amerikanske, bygger på en forretningsmodell som kalles «atferdsbasert reklame». Ved å overvåke og spore nesten all aktiviteten din, ikke bare i selve appen, men også på nettet generelt, tilpasses reklamen til deg som individ. Det kinesiske «social credit»-systemet viser et moderne totalitært overvåkningssamfunn, men på nettet har resten av verden tilsvarende overvåkning. Forskjellen er bare at overvåkningen ikke brukes til å bestemme hvor mye du er verdt for «samfunnet», bare hva du er verdt for annonsørene.
Vi har laget et overvåkningssamfunn som overgår Orwells dystopiske «1984»-samfunn, men for å selge reklame. Spørsmålet er hvorfor politikerne har tillatt det?
Datatilsynet kjemper riktignok en modig kamp mot Metas overvåkning, der de prøver å tvinge verdens sjuende største selskap til å følge norsk og europeisk lov. For mye av overvåkningen er ulovlig. Likevel har aktiv lobbyvirksomhet fra teknologiselskapene gjort at det finnes hull i personvernregelverket, slik Meta har utnyttet i Irland. Det norske Datatilsynet med rundt 60 ansatte har bare begrenset kapasitet til å følge opp lovbruddene fra verdens største selskaper.
Stortinget vedtok 5. mars at det skal være et forbud mot slik «atferdsbasert reklame rettet mot barn og unge». Spørsmålet er hvorfor vi ikke bare forbyr det helt, for alle. At vi skal overvåkes fordi noen skal selge reklame er helt unødvendig, uansett om vi er over eller under 18 år. Løsninger som bare handler om «barna» ser bort fra at selskapene overvåker hva hver og en av oss leser på nettet og hvilke videoer vi ser på, og kan avlytte mye av kommunikasjonen vår med venner og kolleger.
Utover barn og ungdom som blir sugd inn i «oppmerksomhetsøkonomien» er de største taperne på «atferdsbasert reklame» redaksjonelle medier. Overvåkningen undergraver forretningsmodellen til aviser og andre som selger reklame basert på at noen er interessert i innholdet deres. Aviser som for eksempel Dagens Næringsliv, Nationen og Tønsbergs Blad selger reklameplass basert på at de blir lest av sine spesielle kundegrupper, henholdsvis næringslivsledere, bønder og alle som bor midt i Vestfold, og er derfor attraktive for annonsører som vil selge til disse. Den «atferdsbaserte reklamen» følger enkeltpersonen og ikke innholdet, og da mister redaksjonelle medier sitt fortrinn. Du kan annonsere til bønder på TikTok, YouTube eller Facebook fordi selskapene med stor sannsynlighet vet om det er en bonde som bruker app’en akkurat nå. Annonsørene trenger ikke gå omveien om å finansiere journalister som skal skrive om næringsliv, jordbrukspolitikk eller lokalpolitikk. «Oppmerksomhetsøkonomien» belønner det som fanger oppmerksomheten, ikke seriøs journalistikk eller kultur. Det er en gavepakke til billig «klikk-journalistikk» og enda billigere «falske nyheter». Reklameinntektene er ikke avhengig av at du er en troverdig aktør, bare av at du kan få folks oppmerksomhet.
Vil man stanse «oppmerksomhetsøkonomien» må man ramme forretningsmodellen til Meta og ByteDance, der de tjener penger så lenge de bare kan holde på oppmerksomheten din, uansett hvordan. Alternativet er en «redaksjonell økonomi» der reklame følger innhold, altså slik Dagens Næringsliv, Nationen og Tønsbergs Blad alltid har gjort. Det flytter annonsekronene fra selskapene som overvåker og profilerer, tilbake til redaksjonelle medier.
Derfor trenger vi et klart og tydelig lovverk mot kommersiell overvåkning, og vi trenger sterke tilsynsmyndigheter som kan håndheve det. Å bare gå etter kinesisk overvåkning og la amerikanerne fortsette som før, slik Unge Høyre vil, er meningsløst. Å undergrave personvernet for å «beskytte barna» er like dumt. Et sterkt personvern for alle vil både styrke frie medier og beskytte barn, nasjonal sikkerhet og ytringsfriheten.
Innlegget ble først publisert hos Dagsavisen 2. mai 2024.