La sivilsamfunnet få innflytelse på klimapolitikken!
FNs klimakonferanse Rio+20 trenger motkrefter. Sosiale bevegelser fra hele verden mobiliserer nå sine krefter til å vise statslederne at det er behov for en snuoperasjon i internasjonale miljøforhandlinger, og at sivilsamfunnet må bli hørt.
I år er det 20 år siden FNs konferanse om utvikling og miljø i Rio de Janeiro. Det bærende prinsippet i debatten så vel som i sluttdokumentene var bærekraftig utvikling, slik det var beskrevet i Verdenskommisjonen for miljø- og utviklings rapport ”Vår felles framtid” fra 1987, ofte omtalt som Brundtlandrapporten. Tanken var at den økonomiske veksten og forbruket skulle ”flyttes” fra i-land til u-land, og fra forurensende og ressurskrevende til miljøvennlig næring. Teknologi og energieffektivitet skulle gi både økonomisk vekst og miljøbesparelser.
Slik har det ikke gått. Klimautslippene har fortsatt å øke, klimaendringene er tydelige og eskalerer. Flere fattige land har hatt økonomisk vekst, men det er fortsatt skjev fordeling av goder mellom folk og mellom land. Feilslått fordelingspolitikk skaper økt fattigdom også i den vestlige verden, som nå befinner seg i en alvorlig økonomisk krise.
Det er bakteppet når det nå trommes sammen til nytt klimatoppmøte i Rio, Rio+20. Mantraet denne gangen er ”grønn økonomi”. Det betyr mer markedsøkonomi. Natur og økosystem skal kvantifiseres og prissettes så de kan bli handelsvarer på finansmarkedene. Slik slipper våre politikere å ta ubehagelige beslutninger for en langsiktig klimastrategi som kan koste velgere på kort sikt.
Arbeidet med å utarbeide sluttdokument for klimakonferansen er i gang. Tittelen er «Framtida vi vil ha». Førsteutkastet stadfester at problemene vi står overfor i dag er enda mer alvorlige enn for 20 år siden. Likevel foreskrives samme medisin. Utgangspunktet er at det som gikk galt sist var bare en ”feil i markedet” og ”skjevfordeling av kapital”. Det frarådes å stille spørsmålstegn ved om bærekraftig økonomisk vekst fungerer og ber om at det ikke lyttes til ”myten” om at det kan være systemet det er noe feil med. Ved hjelp av velmenende råd fra FN og ved å søke å forstå insentivene i markedene skal to prosent av verdens investeringer inn i en den ”grønne økonomien”. Slik skal løsningen på den økologiske krisa, som på den økonomiske, overlates til markedene. Systemet er allerede innført, eksempelvis gjennom klimakvoter og karbonfangst. Det er grunn til å frykte nye spekulative bobler i kjøp og salg av kvotene, samtidig som vi ikke ser en reell nedgang i klimautslipp.
Innenfor rammene av en svakt regulert markedsøkonomi er bærekraftig utvikling et umulig prosjekt. Det trengs en annen økonomisk politikk for å løse både de økonomiske problemene og klimaproblemene. Den økologiske, økonomiske og sosiale krisa kan ikke løses uten å gjøre noe med rådende globale maktstrukturer.
Nye globale sosiale bevegelser som søker å gjøre noe med de dominerende, destruktive dynamikkene har vokst opp i kjølvannet av krisa. Som i 1992 arrangeres en motkonferanse i Rio parallelt med Rio+20-konferansen, en People’s Summit. Attac støtter den og oppfordrer pressen til å vie motkonferansen stor oppmerksomhet. Vi krever at det gjøres opp for økologisk gjeld, vi krever sosial, økonomisk og klimapolitisk rettferdighet. Vi vil okkupere Rio!
(vedtatt av styret i Attac Norge 25. mars 2012. En forkortet versjon sto på trykk i Klassekampen 15. mai 2012)