Norge prioriterer internasjonalt tjenestedirektiv

En måned igjen
– skal tiden brukes på plurilaterale forhandlinger?

Av Lise Rødland, styremedlem i Attac

Mens resten av verden forsøker å forhandle seg frem til en internasjonal regulering av verdenshandelen, velger Norge å bruke tid sammen med bestekompisene på bakrommet.

Kan et internasjonalt tjenestedirektiv redde verden?

I begynnelsen av oktober møttes næringsliv, sivilt samfunn og statsrepresentanter i Genève for å diskutere teknologi og innovasjon på WTO sitt Public Forum. Overraskende lite tid ble satt av til å diskutere ministermøtet på Bali og Bali-pakken, samtidig som flere representanter fra blant annet USA og Sverige var klare på at de nå krever fremgang i forhandlingene. De pekte på at det finnes andre muligheter, blant annet i de plurilaterale tjenesteforhandlingene (TISA).

Inn bakveien

For i WTO går det treigt. De multilaterale forhandlingene har stått stille siden utviklingsrunden i Doha i 2001. I WTO må en oppnå full enighet om en avtale før den kan signeres, og med 159 medlemsland med forskjellige interesser byr dette på utfordringer. Det er likevel en styrke ved organisasjonen som sørger for at alle land får en stemme.

Der det ikke skjer noe i WTO begynner land med felles interesser å starte egne, såkalte plurilaterale, forhandlinger seg i mellom. Norge er blant de 23[1] landene som kaller seg «really good friends of services», og nå deltar i forhandlingene om TISA. I koalisjonen finner man ingen afrikanske land, og heller ingen av de minst utviklede landene.

Etter at vilkårene er fremforhandlet er ambisjonen å gjøre TISA-avtalen multilateral gjennom WTO. De som deltar i forhandlingene vil lure sitt tjenesteliberaliseringsprosjekt inn bakveien, selv om store deler av det internasjonale samfunnet gjennom WTO allerede har takket nei.

Setter utviklingsland på sidelinja

Det er allerede fremforhandlet en generalavtale om handel med tjenester (GATS) i WTO. Avtalen har økt liberalisering av tjenestesektoren som mål, men med en viss utviklingsprofil. Land velger selv hvilke sektorer de vil åpne for private tilbydere, og når de ønsker å åpne dem. Når et land først har åpnet et tjenesteområde for internasjonal liberalisering, kan ikke dette omgjøres med mindre landet åpner et annet tjenesteområde som kompensasjon.

I et møte på WTO Public Forum i regi av den internasjonale fagforeningen for ansatte i offentlig sektor (PSI) beskrev Wamkele K. Mene, Sør-Afrikas representant i WTO, den førstnevnte fleksibiliteten i GATS-avtale som avgjørende for å sikre at også utviklingsland blir integrert i den internasjonale tjenestehandel. Samtidig uttrykte han bekymring for at TISA vil bidra til å undergrave de multilaterale forhandlingene i WTO.

–        Vi tror ikke TISA vil styrke det multilaterale handelssystemet. Vi må opprettholde GATS hvor alle medlemmer har samme fleksibilitet. Endrer vi dette rammeverket så jobber vi imot hensikten med GATS, nemlig å muliggjøre utviklingsland sin deltakelse, påpekte Mene.

Offentlige tjenester svekkes

Scott Sinclair, seniorforsker ved Canadian Centre for Policy Alternatives, pekte under samme møte på at dagens frihandelsavtaler har påvirket offentlige tjenester på flere måter. Avtalene gjør det dyrere og vanskeligere å utvide det offentlige tilbudet, de øker privat sektors forhandlingsstyrke og de gjør det vanskelig for fremtidige myndigheter å velge en annen kurs enn videre privatisering.  

TISA-forhandlingene tar som utgangspunkt det høyeste nivået av liberalisering man har i eksisterende frihandelsavtaler som også dekker tjenester. Slik vil de deltakende landene ha dagens liberaliseringsnivå som et minstekrav, samtidig som de har en hensikt om å sørge for en ytterligere liberalisering av tjenestesektorene i fremtiden.

Ingen vei tilbake

TISA-forhandlingene er basert på såkalt negativ listeføring, noe som innebærer at alle typer tjenester, private så vel som offentlige, vil liberaliseres. Eneste unntak er dersom Norge i forhandlingene ber om unntak for en sektor, og får dette innvilget av de andre forhandlingspartnerne. I følge Sinclair vil TISA gi en liberalisering av nærmere 90 % av alle tjenester, noe som gjør det vanskelig å stille med kompensasjon om et land ønsker å omgjøre et liberaliseringsvedtak.

Til tross for konsekvensene dette kan få for norsk offentlig sektor har TISA knapt blitt diskutert i Norge, og forhandlingene preges av mye hemmelighold. Det er lite åpenhet om Norges krav til hvilke sektorer andre land skal åpne for internasjonal liberalisering, og ikke minst om hvilke sektorer vi legger på bordet selv. Samtidig bidrar vi til å svekke det multilaterale handelssystemet, og til å frarøve utviklingsland den fleksibiliteten de trenger for å dekke folkets grunnleggende behov ved hjelp av rimelige, offentlige tjenester av høy kvalitet.

Norske prioriteringer

Ministermøtet på Bali er nå en knapp måned unna. «Den siste mila er alltid den tøffeste» sa WTOs Generaldirektør i en tale 25. oktober. Til tross for fremgang trengs det mange krefter de siste dagene for å kunne i dra i land en avtale. Likevel velger 23 av WTO sine medlemsland, deriblant Norge, å fortsette forhandlingene om TISA den kommende uken.