Teksten er en kommentar i forbindelse med Aftenpostens reportasje fra TTIP-forhandlingene 1. februar, «Krig, fred og handel». En nedkortet versjon ble publisert i Aftenposten 10.02.15.
Petter Slaatrem Titland, leder i Attac Norge
«Fredsavtalen» mellom EU og USA er en krigserklæring mot demokratiet. Europeisk sivilsamfunn mobiliserer i millioner.
Bak alt snakket om toll og handelshindringer ligger den største trusselen mot demokratiet vi har sett på lenge. Den nye handels- og investeringsavtalen (TTIP) mellom EU og USA legger opp til en omfattende deligering av makt fra folkevalgte politikere til ugjennomsiktige overnasjonale organer. Både eksisterende og framtidige demokratiske spilleregler kan bli fjernet uten debatt. Derfor har TTIP ført til en av de største mobiliseringene fra europeisk sivilsamfunn på mange år.
Ut av skyggen
Da forhandlingene startet i 2013, var det svært få som visste hva byråkratene i EU og USA var i gang med. Hemmeligholdet var svært viktig for å sikre arbeidsro for partnene. Derfor var ingen folkevalgte med i forhandlingene, og alle dokumentene var hemmeligstemplet. Etter hvert fikk sivilsamfunnet nyss om at det faktisk var demokratiske reguleringer og beslutningsprosesser som var på forhandlingsbordet. Uroen spredde seg raskt.
Listen over reguleringer som angripes på begge sider av atlanteren er lang. Mest omtalt er reguleringene som hindrer import av matvarer fra USA med dårligere beskyttelse mot giftstoffer, hormonforstyrrende midler og genmodifisert mat. Fagfolk er bekymret for spredning av antibiotikaresistende bakterierer. USA vil fjerne «diskriminerende» EU-regler mot import av fossilt brennstoff fra fracking – tidenes mest miljøskadelige utvinningsmetode. EU har sine kampsaker og er ikke bedre. De ville fjerne viktige reguleringer for finansnæringen amerikanerne innførte etter finanskrisen. Det gikk ikke USA med på. Nå kjemper EU for å fjerne amerikanske krav om lokalt innhold i offentlige anskaffelser.
EU arrangerte 130 forberedende møter til forhandlingene. 119 av dem ble holdt med representanter fra multinasjonale selskaper. Store selskaper er dypt involvert i utformingen av TTIP-avtalen. Lobbyarbeidet deres har vært uten sidestykke i handelspolitikken.
1,3 millioner underskrifter
Det er klart at dette måtte holdes hemmelig. Men så ble det lekket dokumenter fra forhandlingene, og bråket startet. Partnene har blitt presset fra skanse til skanse det siste året. Sivilsamfunnet har krevd åpenhet om hva som står på spill. EU ble tvunget til å offentliggjøre noen få posisjonsdokumenter og sier nå de ønsker å høre på sivilsamfunnet – selv om det ikke har fått noen utslag for avtalens nedslagsfelt.
Trusselen mot demokratiet har vekket harme i et bredt europeisk sivilsamfunn. I fjor ble over en million underskrifter samlet for å fremme et såkalt «borgerinitiativ» til Europaparlamentet for å stoppe TTIP-avtalen. Det ble avvist av EU-kommisjonen, selv om det oppfylte kravene nedfelt i Lisboa-traktaten. Hundretusenvis av mennesker har vært i gatene i løpet av det siste året. I oktober var det demonstrasjoner i om lag 100 byer over hele Europa. I slutten av januar samlet 50 000 mennesker seg i Berlin mot TTIP-avtalen. Det er ventet massivt innrykk fra sivilsamfunnet når forhandlingene fortsetter i Brussel denne uken.
Mer enn bare justeringer
At handelsbyråkrater forhandler bort demokratiske reguleringer i tett dialog med multinasjonale selskaper er ille nok. Men det er opprettelsen av to overnasjonale organer i avtalen som bekymrer sivilsamfunnet mest. For det første vil partene opprette en utenomrettslig tribunal, hvor selskaper kan saksøke stater for både eksisterende og framtidige reguleringer. Denne tribunalen opprettes ad hoc fra sak til sak, og består av tre utvalgte jurister. Denne ordningen finnes allerede i flere handelsavtaler. Vattenfall saktsøkte tyske myndigheter for å innføre bedre regler for giftavfall fra kullkraftverk. Saken endte med at myndighetene trakk tilbake miljøtiltaket.
EU-kommisjonen inviterte til en offentlig konsultasjon om TTIP-avtalen. Svaret var overveldende. 149 399 mennesker svarte, hvor 97 prosent enten var for å stanse hele avtalen eller ta ut den utenomrettslige tribunalen. Sivilsamfunnsorganisasjoner spredte informasjon om konsultasjonen, og var grunnen til at såpass mange mennesker svarte.
For det andre vil partnene opprette et såkalt reguleringsråd. Rådet skal ifølge EU være et forum hvor reguleringer skal fjernes etter at avtalen er signert. EU skriver at alle eksisterende og framtidige reguleringer som «påvirker internasjonal handel» skal diskuteres i rådet. Alle lovforslag fra kongressen, EU-parlamentet og de enkelte EU-statene må godkjennes hos rådet før de kan vedtas nasjonalt. Vi vet ingenting om hvem som skal sitte i dette rådet. Men rådet skal støttes av «sektorspesifike ad hoc arbeidsgrupper». Der er det er neppe sivilsamfunnet partene har i tankene.
Handelstvang
Ingen handelsavtale bør delegere makt på denne måten. Det virker nærmest som man ønsker å gjøre seg ferdig med alle demokratiske debatter en gang for alle: Nå skal noen få representanter fra EU og USA ordne opp seg i mellom, men uten en offentlig debatt og med folkevalgte politikere helt satt ut av spill.
Handelsregimet som fiskere både i Europa og USA lider under ser vi i uttalelsen fra fiskeren Aftenposten snakket med i reportasjen. Det meste av sjømaten i USA er allerede importert. Eksempelet viser at vi er trengt opp i et hjørne i handelspolitikken. Europeiske land kan ende med å handle mer fisk med Asia og USA enn med hverandre. Det er en handelspolitikk som er dårlig for miljøet og helt i utakt med tiden. Ingen vil ha langreist mat.
Men det er dette regimet de liberale har presset gjennom flere tiår. Tilbake står en ekstremt sårbar fiskenæring, og Norge blir tvunget til å fjerne sine beskyttelser for egen industri og egne arbeidsplasser dersom de vil være med på hardkjøret. Hele norsk landbrukspolitikk står for fall dersom Norge knytter seg til en slik avtale. Der vi ikke har flere tollbarrierer igjen å fjerne, er det demokratiske spilleregler som skal bort. Toll og reguleringer står selvsagt i veien for mest mulig inntjening for de største kommersielle interessene på markedet.
Og de vil ikke en gang diskutere det i offentligheten. Derfor har sivilsamfunnet selv tatt ordet i denne saken. TTIP er ingen fredsavtale, men en invitasjon til kamp om demokratiet. I så møte kan 2015 bli et avgjørende år.