Alarmen går i innstrammingspolitikkens EU. En regjering har bedt folket sitt bestemme.
Av Petter Slaatrem Titland, leder i Attac. På trykk i Klassekampen 30. juni.
I fem måneder har vi sett en gresk regjering som blir dyttet mot veggen. Hele tiden fikk de beskjed om at tiden var i ferd med å renne ut. Hellas og EU passerte den ene tidsfristen etter den andre. Men så skjedde det noe. Da forhandlingene virkelig gikk mot deadline, fikk Hellas et overtak. Plutselig var det den gamle Troikaen som fikk dårlig tid.
For første gang etter kriseutbruddet fikk vi se en offentlige debatt om innstrammingspolitikken på øverste politiske nivå. Det har vært en fornøyelse. Via blogger og sosiale medier har vi sett lekkede forslag som har avslørt at Tyskland og Spania var de hardeste forhandlerne av eurolandene. Tyskland som hardeste forsvarer av innstrammingspolitikken, fordi de har vært eurokonkurransens vinner. Spania fordi de ikke vil vise det spanske folk at det finnes alternativer før valget i vinter.
Forrige uke fikk vi se et gresk avtaleforslag med «spor endringer» fra den gamle Troikaen i teksten. Nesten hele teksten i dokumentet var byttet ut med Troikaens røde endringer.
Selv om EU, IMF og den Europeiske sentralbanken ikke snakket om den greske gjelden, ligger de om lag 350 milliarder euroene som en tikkende bombe under forhandlingsbordet. Denne gjelden er verktøyet EUs sentrum bruker til å presse Hellas. Når tiden går, har det vist seg at det er EU som er mest redd for denne bomben.
Det europeiske maktsentrumet har vært svært målrettet i sin håndtering av Hellas sammenlignet med de andre kriserammede landene. Hellas er en liten økonomi, et lite land, og har vært uten politisk makt i EU. Nedbrytingen av Hellas har vært brutal, men ikke bare økonomisk. Da myten om «late grekere» ble satt ut i livet i 2010, ble nye historier om grekere gjentatt av et imponerende antall politiske ledere i EU.
Forskjellige ledere sa forskjellige usannheter om arbeidstid og pensjonsalder. OECD sine tall viste at grekere jobbet 600 timer mer i året enn tyskere. Ifølge Eurostat hadde grekere høyere pensjonsalder enn Tyskland, Frankrike og gjennomsnittet i EU.
Ingen politiske ledere klarte å avverge valget av en anti-Troika-regjering i Hellas. Tysklands finansminister Wolfgang Schäuble beklaget at «grekere hadde valgt en uansvarlig regjering». Noe av det første statstminister Alexis Tsipras sa etter valget, var å diskutere innstrammingspolitikken med lederskapet i EU, ikke teknokrater fra Troikaen. EUs finansministre tok utfordringen og inviterte den greske regjeringen til forhandlingsbordet.
Finansminister Yanis Varoufakis har vært en vanskelig motstander for Euro-gruppen. Han har rett og slett for god greie på økonomisk teori. Han har ikke ført en ideologisk debatt, han har holdt seg på hjemmebanen til EU og tradisjonell økonomisk teori. Blant annet har han hele tiden holdt seg innenfor rammene til euroen. Dette har frustrert deler av hans eget parti, og han har blitt kalt naiv. Men selv innenfor disse strenge rammene har han blitt den mest upopulære politikeren i EU på lenge.
En lang stund virket det som forhandlingene aldri skulle slutte. Forrige uke var det full forvirring i flere dager. Det ene øyeblikket kom meldinger om at partene var svært nær en ny avtale. Flere EU-ministre sa at den gamle Troikaen hadde gitt betydelige innrømmelser. Statsminister Tsipras sa at kravene som ble fremmet i innspurten var verre enn de som ble tvunget på andre kriseland som Spania og Irland. Europeisk presse meldte om Tsipras’ umulige dilemma. EU hadde presset fram en avtale de visste ville felle den greske regjeringen.
Enten kunne Tsipras ta med seg en avtale hjem til Hellas som ville blitt stemt ned av partifeller i parlamentet, og dermed felle regjeringen. Eller han kunne si nei til en avtale og utløse kaos i hjemlandet, med høyresiden og EU-tilhengerne stadig mer synlige i gatene. Også i dette scenarioet måtte han ha utlyst et nyvalg. Syriza-regjeringen hadde mest sannsynlig tapt et nyvalg i så kaotisk situasjon. Et nyvalg under disse omstendigheten blir helt fullstendig kaos, med alle de greske partiene mobilisert og en reell risiko for sammenstøt mellom folk i et stadig mer polarisert klima.
Istedenfor valgte den greske regjeringen å virkelig gjøre skjenke en ære til det representative demokratiet. Plutselig hadde EU en finansminister som snakket på en pressekonferanse om hvilke mandat han hadde fra sine velgere, og en statsminister som nektet å gjøre noe med saken før mandatet var klartgjort. For de som har mistet troen på representativt demokrati var dette en stor overraskelse. For EU er dette en svært ubehagelig situasjon. Den greske regjeringen klarer på mange måter å vise EUs forakt for minimale demokratiske prosesser. At folkevalgte politikere referer til et mandat og et elektorat framstår plutselig som radikalt.
«Sunn fornuft» begynner å bli et begrep i debatten om den økonomiske krisa i Europa. Alt annet enn gjeldsslette for Hellas går rakt imot denne fornuften. Stemmer grekerne nei på søndag, kan det hende EU blir tvunget til å faktisk begynne å snakke om gjeldsslette.
«Om Hellas hadde vært en bank, ville EU og IMF gjort alt for å unngå konkurs», skrev den svenske partilederen for Vänster på Twitter.
EU og den gamle Troikaen spilte et høyt spill i forhandlingene. Denne siste uken tapte de et viktig slag. Selv konvensjonelle kommentatorer som Paul Krugman i The New York Times mener nå at EU har spilt et dumdristig spill. Nå må vi vente noen dager og se hvordan neste runde i kampen for Hellas og for demokratiet i Europa vil se ut. I mellomtiden må vi se hvor kaotisk folkeavstemingen blir. Vi bør neppe undervurdere den prekære situasjonen vanlige grekere har blitt vant til nå, og en uke med stengte banker trenger ikke å utløse kaos. «Det greske folket overlever», sa statsminister Tsipras til Angela Merkel, «vi har oksygen til å puste i». Her er det solidariteten grekere imellom han snakker om. Selv innstrammingspolitikken kan ikke gjøre noe med det.