Norge trekker utviklingsstigen opp etter seg, skriver Attac Norge i sitt høringssvar.
Modellavtalen Norge foreslår for framtidige bilaterale handelsavtaler
- lager en egen domstol for selskaper, som kan ende med milliardsøksmål vanlige skattebetalere må betale for
- gjør det vanskeligere for myndigheter å lage egne lovverk som de finner nyttige. Krav til leverandører og arbeidsrettigheter er de to alvorligste type tiltak som blir rammet
- kan føre til mer finansiell ustabilitet når nye finanskriser bryter ut
I tillegg bryter innholdet i avtalen med regjeringens egen Sundvoll-erklæring, som sier at det skal være et samsvar mellom næringspolitikken og utviklingspolitikken. I denne modellen tar vi med den ene hånda og gir med den andre. Norske selskaper får mer makt i utviklingsland, men landene i Sør blir hindret i å drive god utviklingspolitikk.
Presseoppslag om modellavtalen finner du her:
– Dersom Norge deler ut konsesjoner for nye oljefelt til utenlandske selskaper, men så trekker disse tilbake på grunn av miljøhensyn, kan Norge bli saksøkt, sier Lise Rødland nestleder i Attac til Vårt Land
– Et hvert selskap som mener de ikke får «lik og rettferdig behandling» kan saksøke Norge, sier Lise Rødland til Vårt Land. Attac-leder følger opp med en nyansering av Næringsministerens påstander om at stater går seirende ut av tvistene med selskapene.
Les Aftenpostens oversikt over partienes reaksjoner på investor-stat-domstolen.
Les hele høringssvaret her:
Oslo, 14. september 2015
Til Nærings- og fiskeridepartementet
Høringsinnspill fra Attac Norge vedrørende ny modell for avtaler om fremme og beskyttelse av investeringer (investeringsavtaler)
Vi viser til høringsbrev av 13.05.2015 og regjeringens utkast til modell for fremtidige investeringsavtaler. Attac takker for mulighetene til å bidra med høringssvar og kommer her med våre merknader.
Åpenhet og myndighetenes rett til å regulere
Vi vil berømme regjeringen for sitt forsøk på å ta hensyn til staters behov for å regulere, og for å åpne for offentlig innsyn i eventuelle tvister. Vi frykter likevel at regjeringen i sitt mandat er langt unna en løsning på disse problemene.
Til tross for gode ord om myndighetenes handlingsrom til å innføre nye reguleringer ser vi at flere artikler etterfølges av selvkansellerende setninger. Dette gjelder for eksempel artikkel 12 «Rett til å regulere». I den norske oversettelsen står det som følger «Ingen bestemmelse i denne avtale skal tolkes slik at den hindrer en part i å vedta, opprettholde eller håndheve tiltak som ellers er forenlige med denne avtale…». Artikkelen som skal sikre myndighetenes rett til å regulere byr derfor ikke på økt handlingsrom. Alle tiltak må være i tråd med avtalen slik den står. En liknende formulering finner en også i artikkel 24 «Generelle unntak».
Vi ønsker også å påpeke at over en av fire kjente tvister mellom investor stat til nå har endt med forlik.[1] Det er problematisk at modellavtalen ikke gir innsyn i disse sakene ettersom forlik som regel inngås utenfor domstolen og innebærer en delvis seier til investoren.
I artikkel 34 «Varighet og oppsigelse» legger regjeringen opp til en 15 års oppsigelsestid. Dersom unntaksklausulene ikke sikrer statlig handlingsrom godt nok, og Norge ønsker å si opp avtalen vil investeringer foretatt før oppsigelsen av en slik avtale ha rett på beskyttelse i ytterligere 15 år. Vi ser dette som særs udemokratisk og som en stor risiko.
Norge som utviklingsaktør
Norge har historisk sett vært en stor bistand- og utviklingsaktør, og dagens regjering har videreført flere tiltak. Regjeringen har opprettholdt målet om å avsette opp mot 1% av BNI til bistand, som i 2015 tilsvarer 32,5 milliarder kroner. Nylig ledet også Norge, sammen med Guyana, Financing For Development-forhandlingene i Addis Abeba som fant sted i juli.
Sundvolden-erklæringen (s 72-73) sier at «en friere handel og investeringer over landegrensene er avgjørende for vekst og utvikling» og at regjeringens utviklingsmål er å:
- Øke handelen med fattige land. Det skal legges til rette for import og handelsfasilitering.
- Prioritere kapasitetsbygging, kompetanseoverføring og teknisk bistand til samarbeidsland for å sette landene i stand til å forvalte egne ressurser.
Handel og investeringer kan være fordelaktig for utvikling, men i modellavtalen som foreligger skapes et skjevt forhold mellom Norge og den andre part, som favoriserer norske selskaper. Modellavtalen har potensiale til å forhindre teknologi- og kompetanseoverføring ved å kreve at avtalepartneren, som kan være et utviklingsland, ikke får benytte ytelseskrav.
Ved å stille krav om at utviklingsland ikke skal benytte seg av ytelseskrav trekker Norge utviklingsstigen opp etter seg. I likhet med høringssvaret vårt fra 2008 ser vi behov for å nevne de ti oljebud fra 1971, som oppsummerer ambisjonene om en aktiv norsk politikk for å sikre at oljefunnene ville gi langsiktig norsk utvikling og vekst. Denne politikken var vellykket for Norge, og er et eksempel på hvordan dagens utviklede land har benyttet seg av en aktiv statlig politikk innen industri, handel og teknologi for å komme dit de er i dag.[2]
Norge risikerer, ved å nekte avtalepartnere å stille ytelseskrav, å innskrenke nåværende utviklingslands handlingsrom for å følge en liknende politikk. Dette er både problematisk etisk, og strider mot Sundvolderklæringens punkt om samstemt utviklingspolitikk på tvers av sektorer.
Attac frykter videre at modellavtalen ikke sikrer arbeiderrettigheter godt nok, hverken i Norge eller eventuelle land vi inngår avtaler med. Artikkel 11 slår fast at land ikke skal konkurrere om lavest mulig standarder for å tiltrekke seg investeringer. Som Landsorganisasjonen i Norge (LO) slår fast i sitt høringsinnspill tilsier erfaringer at slike bestemmelser er vanskelige å følge opp.
I en rapport lansert av Changemaker i November 2013 kommer det frem at investeringsavtaler ikke nødvendigvis øker vekst eller utenlandske investeringer i utviklingsland slik regjeringen hevder.[3] Dermed er det usikkert i hvilken grad denne modellavtalen faktisk bidrar til utvikling hos avtalepartnere. Dette er en av grunnene til at flere land nå sier opp sine investeringsavtaler. Kostnadene knyttet til slike avtaler overgår den påståtte gevinsten.
Sundvolden-erklæringen fremholder også at regjeringen vil føre en samstemt utviklingspolitikk, hvor tiltak innen ulike sektorer i størst mulig grad trekker i samme retning. Denne samstemmingen, ofte omtalt som koherens, er vanskelig å få øye på i modellavtalen, som synes å være motivert av og utformet for, i størst mulig grad, å sikre interessene til norske investorer i utlandet.
Negativ listeføring
Modellavtalen legger opp til negativ listeføring i tråd med Tisa-forhandlingene, og ikke positiv listeføring slik det er vanlig i WTO. Negativ listeføring gir betydelige utfordringer når en forhandler handels- og investeringsavtaler. Myndighetene som forhandler frem disse avtalene står overfor en stor utfordring ettersom de ikke kan forutse hvilke varer og tjenester fremtiden vil bringe, eller hvilken samfunnsmessig nytte eller unytte disse vil ha. Dette gjør det umulig å ramse opp alle hensiktsmessige unntak i dag.
For tjenester byr dette på en ekstra utfordring. Klassifiseringssystemene er utdaterte, og det er lett å ta feil til og med i tilfellene med positiv listeføring. Dette kan illustreres med WTO-saken mellom USA og Antigua og Barbuda (tvist DS285). USA mente selv at ikke de hadde påtatt seg forpliktelser på gambling, men WTO-tribunalet var uenig.[4] Ettersom det legges opp til at investeringsavtalen også skal dekke investeringer i tjenestesektoren er denne problemstillingen høyst relevant også her.
Generell behandling og beskyttelse
Artikkel 5 om generell behandling og beskyttelse er den artikkelen som blir hyppigst brukt i tvister. I modellavtalen viser en til internasjonal sedvanerett i et forsøk på å etablere en definisjon. Praksis sier imidlertid at dette har liten betydning. Tribunalene velger stadig å vektlegge tidligere dommer i investeringstvister og akademiske tekster uten noe bevis for statlig praksis eller opinio juris, uavhengig av om investeringsavtalen viser til internasjonal sedvanerett eller ei.[5]
Frislipp av finanssektoren
I artikkel 9 «Overføringer» legger modellavtalen opp til at alle overføringer knyttet til investeringen skal flyte fritt. Slik hindrer regjeringen Norge og andre land i å benytte seg av kapitalkontroller for å oppnå finansiell stabilitet. Også IMF anerkjenner verdien av kapitalkontroller i møte med internasjonale kapitalstrømmer.[6]
FNs ekspertutvalg på reform av det internasjonale penge- og finanssystemet konkluderte blant annet med at finansliberalisering gjennom handelsavtaler gjør utviklingsland mer sårbare for kriser, og bidro til at finanskrisen spredde seg raskere.[7] Utvalget argumenterte videre for at disse avtalene må revideres for å sikre nødvendig handlingsrom i møte med økonomiske kriser.
Vi har også sett hvordan slike avtaler ikke bare bidrar til å bygge opp om og spre finanskriser, men også gir selskaper muligheten til å saksøke land i økonomisk krise.[8] Verdifulle ressurser som burde vært rettet mot å få landet ut av krisetilstander må i stedet brukes på å håndtere denne typen søksmål.
Med finanskrisen friskt i minne er det urovekkende at regjeringen nå ønsker å forhindre Norge og andre land i kanskje enda mer sårbare finansielle situasjoner å benytte seg av denne muligheten til å regulere kapitalstrømmer. Den typen avtaler kan dessuten stå i veien for flere tiltak mot kapitalflukt eller legge begrensninger på tiltakenes effekt.[9]
Åpner for søksmål i milliardklassen
Ved å inkludere investor-stat-tvisteløsning åpner regjeringen for at Norge og andre land kan bli saksøkt for milliarder av multinasjonale selskaper. I tillegg åpner en for at erstatningen ved ekspropriasjon ikke skal være begrenset til markedsverdi, men også kan inkludere fremtidig profitt eller såkalt bruksverdi dersom denne er høyere. Et nyere eksempel på slike tvister er saken mellom Romania og Gabriel resources ltd. Folkevalgte i Romania har sagt nei til åpningen av Europas største gullgruve av miljøhensyn. Erstatningskravet er foreløpig ukjent, men selskapet har tidligere sagt at de vil saksøke den rumenske staten for et beløp som tilsvarer tre rumenske helsebudsjett.[10] Dette sier noe om erstatningskravene ved slike søksmål.
Men kostnadene ved slike søksmål er ikke bare knyttet til en eventuell erstatning som må utbetales. I tillegg kommer advokathonorarer og utgifter knyttet til gjennomførelsen. En slik sak koster i gjennomsnitt mellom fire og åtte millioner amerikanske dollar bare i juridiske utgifter.[11] Dette er summer som ikke bare har fatale konsekvenser for budsjetter i utviklingsland, men som også vil gjøre innhugg i et norsk budsjett.
Det vil være opp til staten å bevise at et tiltak ikke er i strid med avtalen eller at det kan dekkes av en eventuell unntaksklausul. Det betyr at det blir opp til advokatene i en eventuell tvist å avgjøre dette. De enorme kostnadene gjør at investor-stat-tvisteløsning får en kjølende effekt på reguleringsmyndigheter. I frykt for søksmål i milliardklassen risikerer vi altså at nasjonale så vel som lokale myndigheter blir mer tilbakeholdne.
Alternativ til ISDS
Da EU holdt en offentlig høring om ISDS i fjor sa 97 prosent at de ikke ønsket løsningen. I Norge har Attac startet en underskriftskampanje mot ISDS som per 14. september hadde mer enn 7800 signaturer. Det er tydelig at ISDS skaper engasjement og at dette er noe folk flest ikke ønsker.
Vi vil derfor gjøre regjeringen oppmerksom på at det allerede finnes et alternativ til ISDS. Flere selskaper tilbyr i dag investeringsforsikringer som dekker såkalt politisk risiko. Da gevinsten av en investering skal tilsvare risikoen investoren har tatt er det naturlig at disse selv dekker forsikringspremien. Verdensbanken har etablert et byrå, Multilateral Investment Guarantee Agency (MIGA), som tilbyr denne typen forsikring til selskaper som ønsker å investere i utviklingsland.[12]
Dersom Norge ønsker å inngå investeringsavtaler med stater hvor rettsvesenet ikke er uavhengig er ikke ISDS løsningen. Fremfor å bidra til å bygge opp et parallelt og privat rettsvesen bør heller Norge bidra til å styrke nasjonale domstoler slik at ISDS gjøres overflødig.
Ikke behov for modell
Attac Norge ser ikke behov for at Norge nå skal begynne å signere investeringsavtaler. Bedrifters behov for forutsigbarhet kan ivaretas gjennom eksisterende ordninger som for eksempel Miga. I tillegg er grunnlaget for å påstå at slike avtaler skaper utvikling veldig svakt, og flere studier peker i motsatt retning. Samtidig frykter vi at beskyttelsen av statens rett til å regulere er langt fra tilstrekkelig og at dette vil innebære en betydelig kostnad både for Norge og eventuelle forhandlingspartnere.
Vi viser for øvrig til høringssvarene fra Handelskampanjen, Norges Sosiale Forum og Forum for Utvikling og Miljø, som vi har tilsluttet oss.
Med vennlig hilsen,
Petter Slaatrem Titland /s/
Leder
Attac Norge
Lise Rødland /s/
1. Nestleder
Attac Norge
[1] United Nations Conference on Trade and Development, 2015, World Investment Report 2015: Reforming International Investment Governance (New York og Geneve: United Nations), juni, http://unctad.org/en/PublicationsLibrary/wir2015_en.pdf
[2] Ha-Joon Chang: Kicking away the ladder – development strategy in historical perspective, Anthem Press, 2003
[3] Les sammendrag av rapporten på http://changemaker.no/rapport-om-bilaterale-investeringsavtaler/
[4] Se mer informasjon her: https://www.wto.org/english/tratop_e/dispu_e/cases_e/ds285_e.htm
[5] Porterfield, Matthew C., 2013, A Distinction Without a Difference? The Interpretation of Fair and Equitable Treatment Under Customary International Law by Investment Tribunals (Geneve), mars, https://www.iisd.org/itn/2013/03/22/a-distinction-without-a-difference-the-interpretation-of-fair-and-equitable-treatment-under-customary-international-law-by-investment-tribunals/
[6] International Monetary Fund, 2012, The Liberalization and Management of Capital Flows: An Institutional View (Washington DC: International Monetary Fund), november, http://www.imf.org/external/np/pp/eng/2012/111412.pdf
[7] Ekspertutvalgets rapport kan leses her: http://www.un.org/ga/econcrisissummit/docs/FinalReport_CoE.pdf
[8] Eberhardt, P. og Cecilia Olivet. 2014. Profiting from Crisis. Transnational Institute og Corporate Europe Observatory, mars, http://corporateeurope.org/sites/default/files/profiting-from-crisis_0.pdf
[9] Rødland, L. (2014). Demokrati mot finans. Handelskampanjen, http://www.handelskampanjen.no/files/documents/Demokrati_mot_finans_web_enkeltsider.pdf
[10] Aarsetg, M. B. (2015). Kan tvinge gjennom gruve. Klassekampen 30. juli. http://www.klassekampen.no/article/20150730/ARTICLE/150739998
[11] Malig, M. L. 2013. Tailored for sharks. Transnational Institute og Serikat Petani Indonesia. https://www.tni.org/files/download/tailored_for_sharks.pdf
[12] Se www.miga.org for mer informasjon