Av Hanne Iglebæk Christensen, nestleder i Attac Norge. Publisert i Ny Tid 17. mars 2016.
Europa opplever det største antall mennesker på flukt siden andre verdenskrig. Det Europa opplever som en unntakstilstand, har lenge vært den harde realiteten for en stadig økende andel av verdens befolkning. Politikere som nå sier at det er en «flyktningkrise i Europa», underkommuniserer at de aller fleste som ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er på flukt i verden i dag, er i Afrika og Asia.
Ekskluderingen av majoriteten av verdens befolkning tvinger mennesker på flukt og nører opp konflikt. Uregulert frihandel går på bekostning av verdens fattige, og viderefører en økning i global sosial ulikhet. Skillet mellom rike og fattige land har en historisk forklaring i utbyttingen fra kolonitiden og stormaktspolitikken under den kalde krigen. Fravær av good governance kjennetegnet av trekk som arbeidsliv uten regulering og organisering, korrupsjon, dårlig fungerende rettsvesen og byråkrati, krig og manglende politisk vilje til omfordelingspolitikk, er andre årsaker til den økende globale ulikheten.
«Lykkejegere» Globalisering og migrasjon henger sammen. Det er nødvendig med alternativer til det eksisterende økonomiske regimet som setter vekst og profitt foran menneskers behov for trygge og anstendige boforhold og levevilkår. Offentlig velferd må sikres, også utenfor våre egne landegrenser. Alle mennesker bør ha mulighet til å leve et verdig liv, og ingen bør være tvunget til å migrere eller flykte på grunn av krig, konflikt eller økonomisk uføre. «Lykkejegere» brukes nedsettende om dem som ønsker seg et bedre liv i et rikere land. Men å jakte på lykken gjør vi alle sammen. Det negativt ladede i begrepet bunner i forestillingen om at velferdsgoder er noe vi har en bestemt mengde av, som de kan ta fra oss.
Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) sammenfattet i 2014 migrasjonens påvirkning på tre områder: arbeidsmarkedet, statlige inntekter og økonomisk vekst. Hovedfunnene viser at migranter i Europa sto for en 70 prosent økning av den totale arbeidsstokken. Innvandrere fyller viktige nisjer både i økende og svekkede sektorer i økonomien. I tillegg bidrar migrantene til fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. OECD påpeker at innvandrere bidrar med mer i skatt enn de mottar i stønad. Av de ulike innvandringsgruppene er arbeidsinnvandrere de som har den mest positive påvirkningen for statlige inntekter. Sysselsetting er, ikke overraskende, den avgjørende faktoren for migrantenes skattebidrag. For økonomisk vekst viser OECD til at migrantene i tillegg til å øke arbeidsstokken, bidrar med ferdigheter, ressurser og teknologiske fremskritt. Innvandrere er altså ikke en økonomisk byrde for europeiske stater, men et gode. På bakgrunn av dette burde bevegelsesfriheten gjelde alle mennesker, også dem som flykter på grunn av fattigdom.
Festning Europa. Retten til å søke asyl må følges ved at Norge ivaretar sine internasjonale forpliktelser med en human asyl- og flyktningpolitikk, hvor FNs flyktningkonvensjon og Verdenserklæringen om menneskerettigheter respekteres, og anbefalingene til UNHCR følges. Innstramningene i migrasjonspolitikken til en rekke europeiske stater medfører at begrepet «festning Europa» er mer relevant enn noensinne. Norge er en del av dette – både gjennom de innstramningene Regjeringen har vedtatt, og gjennom vårt assosierte medlemskap i Schengen. I 15 år har vi vært del av EUs i prinsippet kontrollfrie indre grenser og forsterkede yttergrense.
Opplevelsen av en europeisk flyktningkrise skaper frykt – en frykt som blir utnyttet av høyreekstreme miljøer. Opplevelsen av krise bringer også solidaritet: millioner av engasjerte mennesker som ikke bare tar avstand fra rasisme og vold, men som gjør en formidabel innsats med frivillig hjelpearbeid. Men solidariteten som enkeltindivider og organisasjoner viser, mangler dessverre på politisk nivå. Vi må finne en løsning på flyktningkrisen som er global og rettferdig.