Les artiklene og bli med på studiemøte
Ta kontakt med attac@attac.no for å få tilsendt tekstene.
Tirsdag 10. mai kl 17:00 på Biblioteket på Tøyen (ned trappa)
Einar Hagness,
Europagruppa i Attac
Europagruppens lesesirkel diskuterte sist en tekst av Wolfgang Streeck publisert i Klassekampen 15.03.2016. Her er et utdrag:
– Siste sjanse for et samlet Europa: EU-domstolen og Den europeiske sentralbankens makt må svekkes til fordel for sterkere nasjonal råderett, skriver Wolfgang Streeck.
Antakelig vil Brussels overenskomst med Cameron og en del av hans regjering ikke være nok for de britiske velgerne. I så fall må man håpe at en britisk utmelding ikke fører til en gjenoppliving av sentralistiske integrasjonsfantasier – til en ny allianse mellom europeisk venstreside og europeisk teknokrati. Resultatet av det ville være enda mer motstand, ikke bare på høyresida, som alltid har vært nasjonal, men også hos det tradisjonelle venstreklientellet, som stilt overfor sammensmeltingen av den gamle proletariske med den nye finansinternasjonalismen ikke kan gjøre mye annet enn å gå over til protestpartiene, som i øyeblikket hovedsakelig er høyreorienterte.
Artikkelen sporet til debatt om nasjonal suverenitet og føderalisme. Til neste møte avtalte vi å finne en tekst som kunne utdype føderalistenes standpunkter. Tekstene jeg vedlegger her åpner for mange samtaler, men min intensjon er å fokusere på hvilke scenarioer som er tenkelige som følge av en europeisk fragmentering. Jeg mener at for oss i «utenforlandet», er den viktigste debatten hvordan Europa kan demme opp mot høyrenasjonalismen. Også her i landet vokser ultrahøyre på den økte motstanden mot arbeidsinnvandring.
Mitt tekstbidrag er derfor ikke fra de tyske «urføderalistene» Habermas eller Beck, men fra Yanis Varoufakis som mener en av de viktigste grunnene til å beholde en form for union er å danne et bolverk mot den voksende høyrenasjonalismen. Jeg har vedlagt et svar på et åpent brev fra George Souvlis og Samuele Mazzolini. Her er et utdrag:
What’s DiEM25, really? Reply to Open Letter by Souvlis&Mazzolini
If our analysis is correct (and I sincerely hope we are… wrong), we are at a moment in history very much like 1930: Just after the crisis (1929) and in the ‘early’ stages of a slide toward an abyss comprising deflation, xenophobia, hyper-nationalism, competitive devaluations, jingoism etc. What was the duty of progressives in 1930? It was, I suggest, to reach across party affiliations and borders to create a pan-European movement of democrats (radicals, liberals, even progressive conservatives) in opposition to the forces of evil. I very much fear that this is our duty today too.
In this broad context, DiEM25 is not in the business of becoming a confederacy of existing nation-state parties who, courtesy of the transfer of power from the nation- state to the anti-democratic EU institutions, end up with electoral programs which they have no chance of implementing once in government. Nor is it about beingyet another leftwing movement that provides a home exclusively to people like myself, and possibly you (i.e. radical critics of globalised and European capitalism) but which fails to bring other opponents of the unfolding process into its ranks so that we can, together, offer meaningful resistance to the emergent misanthropy.
Svaret fra Yanis Varoufakis kan leses her.
Vi leser også et intervju Lotta Elstad har gjort med Thomas Fazi og publisert i Manifest Tidsskrift. Fazi er en italiensk forfatter og filmskaper. I 2014 ga han ut boka «The Battle for Europe» der han mente at EUs udemokratiske struktur burde løses ved å skape en progressiv føderasjon – altså at unionen opererer mer som én stat. I dag har han snudd i spørsmålet. Nå advarer han mot Yanis Varoufakis’ paneuropeiske strategi i DiEM25. Her er et utdrag:
Vi har allerede mistet terreng til den ekstreme høyresiden overalt i Europa.
– Jeg nekter ikke for at å endre det internasjonale systemet i en radikal retning ville vært supert. Vi bør sikte mot dette i det lange løp. Men ideen om at man på en måte kan hoppe over nasjonalstaten og forandre ting direkte globalt, uten for eksempel å bry seg med å vinne valg hjemme – jeg mener dette ikke bare er feil. Det er også farlig. Det kan være den siste spikeren i venstresidens kiste. Vi har allerede mistet terreng til den ekstreme høyresiden overalt i Europa. Årsakene til dette er så klart flere, men delvis skyldes det at disse bevegelsene og partiene er de eneste som er villige til å bruke «n»-ordet. Altså: å snakke om «nasjonen». Så med mindre vi utvikler en progressiv … eller, en progressiv nasjonalisme høres ille ut, så vi trenger et annet ord, men vi har uansett behov for en progressiv agenda som forstår at forandring – spesielt i eurosonen – først må skje på det nasjonale planet. Ellers er vi dømt.
Vi runder av lesningen av Owen Jones’ The Establishment med å lese kapittel 8, «Sovereignty».
ATTACs rolle må, med eller uten EU, være å peke på at det er den deregulerte økonomiske politikken som har skapt de mange krisene i Europa og ført til et voksende prekariat.