«Innspill»-spalte i Klassekampen, 21. januar 2016.
«Hvorfor hører vi ikke flere jubelrop fra mange på venstresiden som har kjempet for dette i årevis», spurte Civitas Kristin Clemet på Twitter, etter at The Economist mente at nasjonalisme var grunnen til motstanden mot handelsavtalene. Donald Trump hadde talt mot én handelsavtale og for nasjonalt selvstyre. Selv om Trumps selvstyre var basert på nasjonalistiske prinsipper, var det nok til å trekke sosiale bevegelser med en lang historie inn i Trumps plutselige politiske makt.
Å være mot en handelsavtale og for nasjonalt selvstyre sier ikke mye om et politisk prosjekt. Det internasjonale utsynet gjør det. Internasjonal solidaritet ble et adelsmerke i debatten om norsk medlemskap i EU. Derfor handlet EU-debatten i Norge om demokrati, makt og mat. Ikke om «breaking point» for innvandringen, slik UKIP klarte i Storbritannia. Solidaritet er ikke et honnørord, det får praktiske følger for politikken både der du bor og for de internasjonale spillereglene.
Et internasjonalt samarbeid kan øke demokratisk styring over landegrensene, gi fagforeninger og menneskerettigsaktivister rettigheter i møte med store selskaper, og vi kunne sluttet snakket om «flyktningekrise» en gang for alle, men faktisk gjort noe med saken.
Rettferdig globalisering er det politiske prosjektet vi har «kjempet for i årevis». Da bør det være unødvendig å si at Trump ikke er på vår side.
Mer makt til ytre høyre er et uttrykk for en splittet elite. Ikke nye allianser mellom bevegelser og populister. De har overrumplet den liberalistiske globaliseringsleiren. Det har de gjort ved å fremme helt spesifike reaksjoner på virkelighetsfjerne politikere, kuttpolitikk og fattigdom, som passer til sitt rasistiske politiske prosjekt.
Nå bygger ikke eliteglobaliseringen og deres talspersoner noe alternativ til dette. Alle som er for internasjonalt solidarisk samarbeid derimot, har mye politikk å utvikle i tiden framover.
Sentrum-venstresiden skal ikke ta for gitt at det internasjonale etoset fra EU-avstemningene på 70- og 90-tallet holder seg gjennom nye debatter om EU, EØS og storeselskapenes økende makt i handelspolitikken. Her er alle med på bestemme retningen. Helt ned til den minste Facebook-diskusjonen. Møter man ytre høyre i døra, er det ikke tid til å være pragmatisk.
Petter Slaatrem Titland, leder i Attac