Korrupsjon, omfattende skatteunndragelse, hvitvasking og kartellvirksomhet gir bedrifter ulovlig profitt. Dette hindrer rettferdig konkurranse. Aktører som opptrer ærlig mister forretningsmuligheter, de involverte beriker seg på bekostning av fellesskapet, og hvis problemet er utbredt vil det gi økende inntektsforskjeller. Med allierte på myndighetssiden vil offentlige vedtak preges av favorisering. Tilliten til statlige instanser synker.

Slike utfordringer er strafferettslig regulert på grunn av potensielt svært skadelige konsekvenser, og med strafferettsregulering følger mulighet for fengselsstraff. Betyr alvorlighetsgraden at også regulering og håndheving skjer på mest effektive vis?

Dette er spørsmål jeg bruker tid på i mitt arbeid. Jeg er særlig opptatt av hvordan håndheving skjer når større bedrifter er involvert i noe ulovlig, uten at man kan si med sikkerhet hvilke individer som er ansvarlige for de ulovlige handlingene. Hvordan bør man straffe en bedrift? Store bøter kan nok svi, men svir de nok til at det virkelig merkes? Og hvem er det som merker det hvis det svir? Er det eierne– inkludert dem som har spart i aksjer for å ha litt ekstra når de blir pensjonister, eller pensjonsfondet? Eller er det ledere som får mindre bonus enn de ellers ville fått –under forhold der det gjerne var størst sannsynlighet for at den ulovlige praksisen aldri ville blitt oppdaget?

I mange markeder vil en stor bot føre til at bedriften setter opp prisene for å dekke tapet. Hvis bedriften likevel får solgt det den selger, vil straffen ramme kundene aller mest – enten det gjelder livsviktig medisin, skolebøker, eller oljeproduksjon. Skal vi i stedet la botens størrelse avhenge av hvor viktige produktene eller tjenestene er for samfunnet? I så fall kan en bedrift som opererer under sterkt konkurransepress straffes med langt større bøter (relativt til omsetning) enn en monopolist. Heller ikke dette virker riktig.

Foto: Bill Oxford / Unsplash

Løsningen, vil noen gjerne foreslå, er å la de involverte havne i fengsel. Det er det som svir! Da rammer man ikke samfunnet for øvrig. Men her må vi huske premissene for diskusjonen. Vi snakker om situasjoner der vi ikke er helt sikker på hvem innad i et foretak som er mest ansvarlig. Man kan gjerne ønske at finansbanditter fengsles, men hvordan vet vi med sikkerhet at de er skyldige med slik sannsynlighet som straffeloven krever – når de er del av et team og en større organisasjon? Skal ledere risikere fengselsstraff for at de ikke klarte å hindre sine ansatte i å begå ulovlige handlinger? I så fall svekker vi både rettssikkerhet og menneskerettigheter. Skal de straffes bare litt? Da kan bedriften lett kompensere dem økonomisk for risikoen de tar.

Spørsmålet om hvordan man skal straffe foretak er aktuelle for myndigheter over hele Europa. I vente på klare prinsipper, balanserer påtalemyndigheter flere hensyn. En stor andel saker om foretaksstraff håndteres som forlik. Til tross for påståtte alvorlige straffbare handlinger, kommer ikke saken opp for en domstol, men avgjøres i stedet ved at påtalemyndighetene tilbyr foretaket å betale en bot – noen ganger under forhold hvor bedriften kan forhandle om sin egen straff, og hvor svært lite fakta om saken deles med samfunnet for øvrig.

Fordelene ved bruken av slike forlik er at prosessene går raskere, og at den strafferettslige reaksjonen lettere kan kombineres med tiltak som fremmer «compliance», altså interne etterlevelsestiltak. Ved bruk av forlik vil det være lettere å gi et siktet foretak redusert bot desto mer det har gjort for å forebygge de uetiske handlingene, fremme varsling, selv-rapportere ulovligheter til politiet, og ellers samarbeide med politiet dersom etterforskning er aktuelt. Slike insentiver er bra, men mange spør seg om ordninger med omfattende strafferabatter kan utvanne straffens avskrekkende effekt. Andre vil gjerne vite hvordan slik håndheving sikrer likhet for loven –og unngår at mistenkte aksepterer straff for noe de kanskje kunne ha blitt frifunnet for av en domstol.

Svarene er ikke opplagte. I løpet av 2020 vil OECD utarbeide anbefalinger for myndigheters bruk av fremforhandlede forlik med foretak i korrupsjonssaker. Jeg har vært involvert i en prosess som har ført til et utkast av slike anbefalinger etter intense diskusjoner mellom forsvarsadvokater, aktivister, akademikere og representanter for påtalemyndigheter.

Resultatet av OECDs prosess kan bli viktig. Spørsmålet om hva som skal være straffbart og hvordan utfordringene skal reguleres er imidlertid ikke del av prosessen. Dette er verdt å merke seg.

Paradoksalt nok ser det nemlig ut til å være slik at utfordringene med håndheving i foretakssaker er størst når problemene er regulert kun med straffelov, slik som ved korrupsjon. Da fremstår de høye beviskravene som den beste beskyttelse mot rettsforfølgning. Når problemene også er regulert med hvitvaskingslov, skatteregler, og konkurranseregler – med ansvar plassert hos egne håndhevingsinstanser, fungerer reguleringen bedre. Da kombineres administrative preventive tiltak mer effektivt med muligheten for strafferettslig reaksjon. Kanskje er dette en ordning vi bør velge for alle typer profittmotivert kriminalitet der foretak må kunne holdes ansvarlig, slik jeg og professor Jon Petter Rui nylig diskuterte i en artikkel.

I dag er korrupsjon kun regulert i straffeloven. Jeg tror tiltak mot bestikkelser i næringslivet vil bli mer effektive hvis vi utarbeider en egen antikorrupsjonslov, eventuelt en lov med bredere mandat om integritet i markeder.

Tina Søreide