For første gang er det gjennomført en såkalt metastudie av forholdet mellom globalisering og inntektsulikhet.

Økonomen Philipp Heimberger har analysert 123 studier, og oppsummerer forskningen på området gjennom en statistisk analyse. Det enkle svaret er det vi allerede har sett mange tegn på: Forskjellene mellom folks inntekter øker med globalisering.

Da hjelper det mindre at vi på overordnet nivå utvilsomt tjener på handel og samarbeid over landegrenser: Det gir større vekst og goder enn proteksjonisme. Grunnen til det, er det den britiske økonomen David Ricardo så fint kaller «komparative fortrinn». Kaka, altså den samlede produksjonen, blir større, bedre og billigere når alle land produserer det de er relativt best på, og bytter med andre. For en liten, åpen økonomi som den norske, er internasjonal handel og forpliktende samarbeid av avgjørende betydning. Kanskje er Norge et av landene i OECD-området som har tjent mest på verdenshandelen i etterkrigstiden.

Foto: Fernando @dearferdo / Unsplash

Når det likevel er stor skepsis til handel og globalisering i mange land, er årsaken at mange ikke ser noe særlig til disse gevinstene. De tilfaller kanskje samfunnet, men ikke dem. Globaliseringen har gitt stor arbeidsinnvandring som igjen presser på lønn og arbeidstakerrettigheter i mange land. Det gjelder særlig for lavtlønte. Både sosiale og økonomiske forskjeller har økt kraftig. Misnøyen toppet seg i USA i valget av Donald Trump og i Storbritannia med brexit.

Heimbergers funn viser at globalisering gir økte forskjeller i både rike og fattige land. Interessant nok viser studien at globalisering i form av handel på tvers av landegrensene fører til litt økning i ulikhet, mens globalisering av finanssektoren gir de virkelig store utslagene. Eksempler på globalisering av finans er utenlandske direkteinvesteringer, kapitalflyt over landegrenser, eller ren finanskriminalitet.

Det finnes heldigvis en god nyhet: Harvard-økonomen Dani Rodrik peker på at sterke nasjonalstater som regulerer og omfordeler, ikke er en motsetning til tettere integrasjon. Det er tvert imot en forutsetning for langsiktig, stabil handel og åpenhet. Norge er kroneksempelet. Vi har klart å kombinere en åpen økonomi med mindre økonomiske forskjeller enn mange andre land. Imidlertid ser vi tegn til de samme tendensene også her. En studie fra Senter for lønnsdannelse, viser at lønnsutviklingen for noen av landets lavest lønnede har stått så å si stille siden 2008. Deler av arbeidslivet preges av useriøse og utrygge forhold.

Det er heldigvis økende bevissthet rundt behovet for å fordele gevinsten av globaliseringen jevnere. Blant annet var NHO tydelige på dette på sin årskonferanse i januar i år. Men det holder ikke med fagre ord, dersom de ikke følges opp med konkrete forslag.

For det første må vi styrke det organiserte arbeidslivet, og sørge for at gevinsten mellom arbeid og kapital fordeles rettferdig gjennom de koordinerte lønnsforhandlingene. Vi må også utnytte handlingsrommet for gode nasjonale løsninger, selv om vi forpliktes av internasjonale avtaler. En viktig årsak til at de laveste lønningene ikke øker, er at få av de med de laveste lønningene er fagorganisert og at det omtrent ikke finnes tariffavtaler i disse delene av arbeidslivet. Vi vet at fallende organisasjonsgrad og økende ulikhet henger tett sammen. Det er derfor paradoksalt at regjeringen gjennom flere borgerlige regjeringserklæringer eksplisitt anerkjenner retten til å være uorganisert.

For det andre må vi sørge for et fortsatt omfordelende velferdssystem. Et viktig prinsipp i den norske modellen, er at vi spleiser på kostnadene ved nødvendig omstilling og globalisering, gjennom romslige ordninger for dem som mister jobben og andre velferdsgoder. Sånn fordeles risikoen mellom arbeidstakerne og staten.

Til slutt er et rettferdig skattesystem av avgjørende betydning. Under dagens regjering er skattene kuttet med over 25 milliarder. De som allerede har mest, har fått hele 100 ganger større skattekutt enn de med lave inntekter. Samtidig har de flate avgiftene økt. Dersom vi i Norge skal fortsette å ha bred oppslutning om betydningen av en åpen økonomi, må vi sørge for at alle får sin del av gevinsten.

Globalisering er bare politisk stabilt på sikt hvis politikken svarer med et organisert arbeidsliv, en sterk velferdsstat og et omfordelende skattesystem.

Teksten ble først publisert i Klassekampen.

Hannah Gitmark