Når handelsdiplomater begrenser demokratiske styring av helse- og utdanningspolitikken?
EU med sine 28 medlemsland har sammen med 23 andre land i snart ett år forhandla om hvordan det skal bli større fart over den innbyrdes handelen med tjenester. Norge er med. Det er også USA, Japan, Canada og Australia. Til sammen står disse 51 statene for rundt 70 prosent av den internasjonale handelen med tjenester.
De 51 er på ingen måte en tilfeldig gruppe land. De kaller seg da også «The Really Good Friends of Services» (RGF) – «Tjenesters virkelig gode venner». Navnet sier ikke hele sannheten. De er venner av konkurransen om tjenesteytingen, ikke nødvendigvis om tjenestene som skal ytes. Som gruppe er de – mer enn andre land – pådrivere for en kraftig liberalisering av tjenestesektoren på tvers av alle grenser.
Det var meningen at den såkalte GATS-avtalen, en avtale innen Verdens handelsorganisasjon (WTO), skulle drive fram denne liberaliseringen av tjenestenæringene. Men ved WTO-toppmøtene i 2001 og 2003 satte en samla blokk av u-land foten ned mot videre liberalisering av tjenestehandelen. Det er den situasjonen store tjenestekonsern i USA og EU nå vil bryte ut av – og har fått Norge med på.
Hele Norge? Det er sjølsagt bare en liten flik av Norge som er med på dette spillet, ja, som veit om hva det forhandles om, men det er en flik med evne og vilje til å utmanøvrere resten av det norske samfunnet – så lenge vi finner oss i det.
Stoltenberg-regjeringen var opptatt av å forsikre at TISA-forhandlingene ikke ville «berøre spørsmål som gjelder organisering av offentlig sektor, konkurranseutsetting, privatisering eller utforming av velferdsordninger».
Dagens regjering har klokkertro både på konkurranseutsetting og privatisering og vil mer enn gjerne sette sine egne spor på organiseringen av vår offentlige sektor og på utformingen av velferdsordningene våre. Da kan TISA bli til god hjelp.
Tanken bak TISA-opplegget er å komme ut av «stillstanden» i GATS. Ved å få fart på handelen med tjenester mellom land som dominerer denne handelen, skal andre land fristes – eller tvinges – til å knytte seg til TISA-systemet. Det kan undergrave den alliansen av u-land som satte foten ned mot å liberalisere tjenestehandelen innen rammen av GATS.
TISA-avtalen skal dekke alle tjenestesektorer og alle måter å tilby tjenester på, enten det skjer gjennom salg av tjenester i et annet land, ved at forbrukere kjøper tjenester i andre land, ved investering i andre land eller ved at folk tar seg arbeid og yter tjenester i et annet land.
Det betyr at TISA ikke begrenser seg til grensekryssende handel med tjenester i noen snever forstand. TISA-forpliktelsene vil trenge inn i forhold som tradisjonelt har vært definert som innenrikspolitikk: hvordan et samfunn vil utforme helse- og sosialtjenestene sine, utdanningsvesenet, kulturpolitikken og miljø- og ressurspolitikken.
TISA stiller noen krav som gjelder alle land, alle tjenestesektorer og alle virkemidler, f.eks. den såkalte bestevilkårsregelen: det at de fordeler et land gir et annet når det gjelder handel med tjenester, skal gis alle andre land som omfattes av TISA. Hvis Norge blir med i TISA, kan vi altså ikke inngå særavtaler verken med et naboland eller med et land i den tredje verden som del av et utviklingssamarbeid.
På andre områder er TISA en avtale som bare omfatter det som et land har forplikta seg til skal omfattes av avtalen. Det gjelder f.eks. reglene om «nasjonal behandling» og markedsadgang. («Nasjonal behandling» betyr at utenlandske selskap skal behandles på nøyaktig samme måte som innenlandske selskap.)
Hvert land kan sette opp ei liste av tjenester der full konkurranse ikke skal gjelde. Men når avtalen er inngått, kan ikke den lista utvides. Ingen regjering kan etterpå «komme på» at det var et par tjenester som burde ha vært med på denne lista – og velgerne kan ikke få flere tjenester unntatt konkurranse uansett hvordan de stemmer ved neste valg.
I sum- og over tid – innebærer derfor TISA en vedvarende liberalisering av handelen med tjenester. En høyreregjering som åpner et tjenesteområde for internasjonal liberalisering, kan føle seg trygg på at en venstreregjering ikke kan omgjøre dette vedtaket.
TISA-opplegget betyr derfor at det kan bli vanskelig å utvide offentlig tjenesteyting til nye områder for å møte nye samfunnsutfordringer, fange opp nye sosiale behov eller utvikle nye måter å jobbe på. Det er derfor eksperter på folkehelse, utdanning, sosialpolitikk og miljøpolitikk burde ha stått for forhandlingene om handelen med tjenester, ikke handelsdiplomater.
TISA vil gjøre internasjonale handelsforhold verre for dem som er mest avmektige i verdenshandelen, verre for dem som provoseres av hva som foregår – og verre å endre til noe bedre.
Men motstanden er der og har bygd seg opp de siste månedene. Den er organisert av internasjonale fagforbund, solidaritetsorganisasjoner, miljøorganisasjoner, sosialpolitiske organisasjoner og mange andre miljøer. Foreløpig rår de ikke over midler som er hardtslående nok. De sprer kunnskap og innsikt, men ikke mottiltak og effektive våpen i kampen mot liberaliseringskreftene.
341 organisasjoner med flere hundre millioner medlemmer fastslo alt i september 2013 at TISA-forhandlingene «følger den vanlige konsernstrategien med å bruke handelsavtaler til å forplikte land til en ekstrem liberalisering og deregulering».
Tore Linné Eriksen har fastslått at «kunnskap uten handlingsalternativ gir ikke makt, men avmakt». Derfor:
– Spre nysgjerrighet om hva TISA er!
– Ikke gi deg før du har fått tak i hva TISA-logikken innebærer!
– Slutt opp om de miljøene som har engasjert seg i kampen mot TISA, her i Norge særlig Handelskampanjen og Attac!
– Reis TISA-utfordringene i organisasjoner du er med i, enten det er et parti, en fagforening, en miljø- eller en solidaritetsorganisasjon!
Teksten stod på trykk i Klassekampen 26. april 2014