Av Petter Slaatrem Titland, leder i Attac. Publisert i Klassekampen 10.10.15.

Hvis Jan Erik Grindheim vil være med på debatten om handelspolitikk, må han samle seg litt.

Av og til kan det være morsomt å karikere meningsmotstanderne sine. Attac er antiamerikanske religiøse irrasjonelle antiglobalister med urovekkende lite kunnskap om det vi demonstrerer mot, skriver Jan Erik Grindheim fra Civita og Europabevegelsen. Men i et avisinnlegg kommer du ikke langt med denne måten å argumentere på.

Jeg har hatt hyggelige møter og gode diskusjoner med Civita flere ganger. En av tingene jeg liker med høyrefolk er at de er dannede. Hva med Grindheim? Han hadde kanskje bare dårlig tid da han skrev innlegget. Ofte er folk hyggeligere ansikt til ansikt enn bak tastaturet.

Grindheim skal ikke slippe unna påstandene om lite hemmelighold, lobbyisme og domstolen for selskaper (Investor State Dispute Settlement, ISDS). Vi, aksjonistene, vet godt hva vi demonstrerer mot. Vi vet også godt hva vi demonstrerer for. Men først: Partiene er ikke med på dette. Folkeaksjonen mot TISA er hovedarrangør, og de har Attac, Nei til EU, Fagforbundet og Handelskampanjen med på laget.

Så til påstanden om at handelsavtalene TTIP og TISA ikke er preget av hemmelighold. Som de fleste liberalister i Norge er Grindheim mest glad å snakke om TTIP. Men han kan ikke ta æren av være en del av det presset som har ført til at EU-kommisjonen nå rapporterer fra forhandlingene eller vil justere ISDS-ordningen. Det er det menneskene bak den internasjonale aksjonsuken som Grindheim raljerer med som har gjort. Men takk for skryten – vårt arbeid fører nettopp til den utviklingen du berømmer. Likevel er det en lang vei å gå før man kan hevde at TTIP-avtalen har blitt «noen av de åpneste og mest transparente internasjonale forhandlinger verden har sett».

Hemmeligholdet preger fortsatt TTIP-avtalen og er ikke et liberalt demokrati verdig. «Stakeholder events» som Grindheim trekker fram er rene infomøter som fortoner seg som pressekonferanser for en sal stappet full av NGO’er og næringsliv. Der får du ikke vite noe interessant om forhandlingene. EU-parlamentarikere er fortsatt knallhard i sin kritikk av hemmeligholdet i TTIP.

Regjeringens håndtering av TISA-debatten har fått strykkarakter av kommunikasjonseksperter. Norge har publisert «åpningstilbudet», det vil si, listen over sektorer vi ønsker å beskytte og ikke. Denne uken har forhandlingsleder Harald Andreassen og hans forhandlingsteam fra UD dratt til Géneve for å forhandle bort Norges ønskeliste. Norge lover å beskytte, men i møte med offensive interesser fra andre land er det urealistisk. Andreassen fortalte sivilsamfunnet i juni at Norge nå skal lage en liste over sektorer vi er villig til å forhandle bort. Listen får vi ikke tilgang til. Det gjør ikke engang folkevalgte i Utenrikskomiteen. Men den finnes, og forvaltes nå av byråkratene i UD uten noen form for politisk press.

Uten lekkasjene fra Wikileaks hadde vi ikke visst noe annet enn regjeringens runde formuleringer og vage garantier om beskyttelse av offentlig sektor, «utdanning» og «helse». Men hele offentlig sektor er på forhandlingbordet. UD må stå i kampen for å holde på det vi har. Store internasjonale utdanningskonsørn skal nå konkurrere om norske studenter, offentlig finansiering og fagressurser i høyere utdanning. En lang liste helsetjenester kan skilles ut fra sykehusdriften og åpnes for utenlandske aktører: Helsesjekk for barn, kvinner og kreftpasienter, ambulansetjenester og sykepleietjenester. TISA-tilhengerne vil ha et sykehus som ikke henger sammen.

Lekkasjene viser også egne ordninger for næringslivet. De skal ikke bare underrettes, men ved enhver lovendring skal det også ligge en forklaring på hvorfor den er nødvendig, og hvordan denne endringen vil påvirke næringslivet. Deretter skal alle land skal «etablere passende mekanismer» for å «respondere på tilbakemelding» fra næringslivet. Næringslivet er altså avhengig av at staten holder dem i hånda. Grindheim kan lese mer om forslaget i siste utgave av Nei til EUs Vett, hvis han tør. Du finner det på nett.

Så til investor-stat-domstolene (ISDS). Her er Grindheim langt utenfor sitt komptanseområde. Utover den grunnleggende kjennskapen til systemet er jeg også utenfor mitt fagfelt. Derfor har jeg forhørt meg med gode kollegaer som jobber med dette, som Tori Loven Kirkebø i Spire og Lars Gunnesdal i Manifest.

At investor ikke vinner et stort flertatt av sakene er i Grindheims øyne et bevis på hvor rettferdig systemet er. Andelen saker i statens favør gikk ikke noe bilde av rettsferdigheten. Andelen må sees i sammenheng med hvor bra eller dårlig sak et selskap har i utgangspunktet, og hvor ofte en investor vinner mot stater i lignende saker i nasjonale domstoler. Men viktigst er at stater ikke kan vinne slike saker, de kan bare slippe å tape. I tillegg sjuler det seg mye bak forlikene. Forliket mellom Hamburg og Vattenfall endte med at myndighetene trakk tilbake foreslått miljølovgivning.

Videre er en tvisteløsning i folkeretten mellom stater, der de som er påvirket av saken kan komme med innspill. Da Philip Morris saksøkte Norge, fra Oslo Tingrett og hele veien opp til høyesterett, var Kreftforeningen en part. Slike hensyn tas ikke i ISDS-tribunalet. En grunnleggende forskjell mellom ulike nasjonale og internasjonale domstoler og ISDS er institusjonene rundt: uavhengighet for dommere og felles regelverk. Dommere i ISDS-systemet blir utpekt ad-hoc på vegne av en park. Nettverksanalyser peker på at for å bli utpekt igjen, tilpasser dommerne sine avgjørelser. Lojalitetssystemet ISDS fører med seg må ikke undervurderes.

Grindheim tar også feil når han sier at ISDS-dommene ikke skaper presedens. Det er ikke nødvendig. Både på grunn av den nevnte lojaliteten, men også fordi utfallet av sakene vil ha en avkjølende effekt på andre land i lignende situasjoner. Det er nettopp den avkjølende effekten Kreftforeningen er bekymret for. Vet du at du blir saksøkt for milliardbeløp hvis du følger opp Tobakkskonvensjonen, da lar du være.

Det folkelige engasjementet teller i millioner. Underskriftskampanjen mot TTIP teller 3,2 millioner mennesker og 97 prosent av respondentene på EUs egen høring om ISDS var negative til ordningen. Vi ser nå den største samlingen av jurister, økonomer og sivilsamfunn siden MAI-avtalen ble stanset på 90-tallet.

Spørreundersøkelsen Grindheim refererer til, er ikke engang en spørreundersøkelse om TTIP. Spørsmålet «er du positiv til en handels- og investeringsavtale mellom EU og USA» er neppe et godt grunnlag for å vurdere folks kunnskap og støtte til et makkverk som TTIP. Interessant å se at land som Tyskland og Østerrike scorer dårligst, fordi TTIP-debatten har rast mest der. Der er også Attac størst. Kanskje respondentene hadde fått med seg hva som kunne ligge bak de vage spørsmålsformuleringene.

EU rygger stadig nærmere veggen i de økonomiske argumentene. Spake spådommer om økonomisk vekst er for lengst latterliggjort. EU-kommisjonens talsmann for handel, Daniel Rosario, bekrefter til dansk presse at kommisjonens studier av TTIP-avtalen ikke inneholder prognoser for flere arbeidsplasser. Handelsavtalene er basert på «tvilsom, tilbakevist økonomisk teori», mener nobelprisvinner Joseph Stigliz.

«Tilhengerne [av handelsavtalene] er generelt tilhengere av globalisering», skriver Grindheim. Jeg begynner å lure på hva tilhengerne av disse avtalene vil med samfunnet. Motstanderne vet hvertfall godt hva slags samfunn de vil ha. Attac vil ha et sosialt internasjonalt samfunn med global kontroll av kapital og reguleringer som beskytter arbeidsliv og miljø – ikke en avtalefestet nedtrapping av store deler av vårt demokratiske lovverk. Ja, vi vil ha proteksjonisme for vår offentlige sektor.

Videre vil Attac ha avtaler som faktisk stiller krav til investorer. OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper er en god start. Grindheim vil ha avtaler som bare gir investor rettigheter, ingen plikter. Jeg trodde ikke det var god høyrepolitikk.

Selv om vi vil diskutere innholdet i globale regelverk, er vi ikke i mot globale regelverk. Hvis Grindheim vil være med på debatten, må han hente seg litt igjen. Ikke bruk krefter på å sett oss i bås. Kreftforeningen og KS er like kritiske som oss. Det er ikke der du finner de lurvete aktivistene du er på utkikk etter.

Petter Slaatrem Titland