Ytringsfrihet, «fake news» og sensur

I dag foregår svært mye av den offentlige debatten på noen få gigantiske plattformer, eid av enda færre selskaper. Selskapene vil at vi skal bli så lenge som mulig på plattformene deres for å generere mest mulig data. Det skaper enorme problemer.

Alle som vil ytre seg må tilpasse seg plattformene, både i form og i innhold. Samtidig belønner disse plattformene de ytringene som de tjener penger på, i den som oftes kalles en «oppmerksomhetsøkonomi». Det er ofte ytringer som fører til sinne, da sinne skaper mer av det selskapene kaller «engasjement» og det gir flere visninger av reklamen som de tjener penger på.

Plattformene og forretningsmodellen knyttet til dem gir oss altså et dobbelt problem; en trussel mot den reelle ytringsfriheten og en modell der det lønner seg med falske nyheter.

Kommersiell overvåkning

Så og si alt vi gjør på nett blir kartlagt og sporet. Det gjøres ikke for å finne kriminelle, men for å selge reklame i «oppmerksomhetsøkonomien».

Det er fullstendig unødvendig og skaper et stort problem. Overvåkningen kan misbrukes, og eksemplene på at den misbrukes blir stadig flere. Overvåkningen kan brukes til å spore opp politiske motstandere, den kan brukes av kriminelle til identitetstyveri og annen svindel og den kan brukes mot sårbare grupper både av myndighetene og av andre.

Samtidig gir overvåkningen gigaselskapene kunnskap om hvordan vi som samfunn interagerer med hverandre, og kan slik kontrollere teknologi- og samfunnsutviklingen – siden de eier dataene.

Vi blir låst inn i gigantenes løsninger, både privat og demokratisk

Idag dominerer noen få store aktører mesteparten av den digitale hverdagen. De vil de gjerne fortsette med, og bruker alle triks i boka for å få lov til det. Det er vanskelig å komme utenom Facebook, Google og Microsoft i den digitale hverdagen.

Hovedgrunnen er at de bruker en rekke mekanismer som binder oss til plattformene deres, det vi kaller «lock-in» eller «innlåsningsmekanismer».

Bruker du alternativer til Facebook kan du ikke kommunisere med alle de du kjenner som er på Facebook. Det binder deg til deres app og deres plattform. Google sitter på enorme mengder søkedata som er umulig for nye konkurrenter å tilegne seg. Microsoft har kontroll over dokumentformatene som er vanlige i bruk, og bruker skyløsninger for å binde bedrifter enda tettere til deres løsninger.

Kostnaden ved å velge et alternativ er rett og slett veldig høye for den enkelte bruker. Selskapene har all interesse av å beholde sine nesten-monopoler. Gjennom både juridiske trusler, tekniske begrensninger og rå bruk av markedsmakt blir vi låst fast til gigantenes teknologi.

Slik er vi nærmest fullstendig avhengig av disse selskapene, både som privatpersoner, i arbeidslivet og i det offentlige. Denne avhengigheten er et demokratisk problem fordi myndighetene som skal regulere er avhengige av selskapene de skal regulere. Skiftet til skyløsninger gjør dette enda mer prekært. Det tydeligste eksempelet er at selv det norske Forsvaret nå gjør seg fullstendig avhengig av datatjenester fra selskaper og servere i andre land.

Algoritmer som tar kontroll over livene våre

Med såkalt «kunstig intelligens» automatiseres stadig nye prosesser. Nå brukes kunstig intelligens til for eksempel diagnostisering av flere sykdommer og til avansert trafikkplanlegging. Dette har ekstremt mange fordeler, men uten kontroll kan det gå riktig galt.

«Kunstig intelligens», egentlig maskinlæring, er kombinasjonen av store mengder data og algoritmer for å sortere dette. For eksempel vil en algoritme med en store mengde lydopptak av samtaler kunne lære å forstå hva vi sier. Det er ikke reell intelligens som ligger bak, men avanserte sammenligninger omgjort til matematiske beregninger slik at datamaskinen kan gjenkjenne ord og sammenhenger.

Et annet eksempel er at når du må klikker deg gjennom en rekke bilder av trafikkskilt for å bekrefte at du ikke er en robot, så blir det til data som kan brukes av algoritmer for å gjenkjenne trafikk-skilt. Paradoksalt nok så lærer du altså opp en «robot» i å gjenkjenne trafikkskilt når du skal bekrefte at du selv ikke er en.

Her er det det viktig å huske på én ting: dataene som går inn bestemmer også hva som kommer ut i andre enden. Det er enklere å endre på algoritmene enn dataene. Det betyr at den som har kontroll over dataene får makt over de automatiserte prosessene – i dag er det i stor grad teknologigigantene.

Med automatiserte prosesser i alt fra NAV, barnevern og politi til ansettelser og trafikkplanlegging vil data og algoritmer være sentrale i livene våre. Uten demokratisk kontroll over data så vil dette være underlagt teknologigigantenes kontroll.