Hverdagen vår er gjennomdigitalisert, det er knapt noen sektor i samfunnet som ikke har blitt forandret gjennom digitale løsninger de siste ti årene.
Om de digitale løsningene stopper opp, så vil deler av samfunnet slutte å fungere på samme måte som om veiene blir blokkert eller vannrør går i stykker. Det er altså en del av infrastrukturen i samfunnet som vi er avhengig av for å få det til å fungere.
Likevel er så og si nesten alle digitale løsninger utviklet av private selskaper, og svært mye av det er uten reguleringer for samfunnshensyn. Utviklingen har løpt fra de folkevalgte, og teknologigigantene har fått lov å sette premissene.
Et første steg er å anerkjenne at digital infrastruktur er mer enn bare kabler og 5G-nettverk, men også alle de digitale tjenestene og plattformene som utgjør den digitale hverdagen.
Søkemotorer som Google er helt essensielle for å kunne bruke nettet. Sosiale media spiller en like stor rolle som redaksjonelle media eller de politiske partiene i å forme den politiske debatten. Under pandemien ble vi avhengige av ulike videochat-tjenester, både i det private og i arbeidslivet. Nesten alle arbeidsplasser har løsninger bygd på Word, Excel og Powerpoint, med Windows i bunn, alt sammen levert av Microsoft. I motsetning blir store deler av internett drevet av programvare med åpen kildekode som utvikles og vedlikeholdes på dugnad, ofte av enkeltpersoner.
Alt dette er en del av den digitale infrastrukturen, sammen med en rekke nye tjenester som bygger på “kunstig intelligens”.
Vi trenger en helhetlig politikk for dette. Vi må vekk fra dagens frislipp for storselskaper. Vi trenger både gulrot og pisk – gjennom støtteordninger til det som er nyttig og tydelig lovverk mot det som er farlig– for å sikre den digitale infrastrukturen for alle. Det må stilles krav til åpenhet, sikkerhet, tilgjengelighet, personvern og beredskap uansett om det er løsninger for “smarte hjem”, offentlige nettsider eller utbygging av 5G-nettet og bredbånd. Infrastruktur kan verken være avhengig av ildsjeler som jobber på dugnad eller private monopoler.
Det offentlige må gå foran i å utvikle løsninger på egenhånd, og vi må legge til rette for digitalt mangfold, mot private monopoler.
Kanskje det, men å erstatte dagens private teknologigiganter med tilsvarende offentlige giganter vil være vanskelig og tungrodd. Å lage åpne standarder og muligheten for å kunne kommunisere uavhengig av en enkelt løsning vil gi et mangfold av løsninger med rom for både private, offentlige og idealistiske plattformer, uten at man blir bundet til en av dem.
Likevel burde det offentlige i langt større grad enn i dag lage sine egne løsninger med sine egne utviklere. Dagens system med store offentlige anbud som skal løse alt (som Akson eller Visma inSchool) og innkjøp av standardiserte løsninger («hyllevare») som Microsoft 365, gjør at man får dårlige og dyre løsninger.
Digitale løsninger må sees som en del av kjerneoppgavene til det offentlige, og ikke være noe som settes ut til eksterne leverandører. NAV gjør allerede dette med stor suksess.
Tilsvarende burde det offentlige i større grad gå inn for å finansiere sentrale deler av den digitale infrastrukturen. I dag blir store deler av internett drevet av programvare med åpen kildekode som utvikles og vedlikeholdes på dugnad, ofte av enkeltpersoner. Her burde det finnes offentlig finansiering for å sikre at dette blir mer stabilt og sikkert. Om offentlig utviklet programvare utvikles med åpen kildekode så vil dette i tillegg bli et felles gode som også private bedrifter kan dra nytte av.
Her er det ingen klare svare, men statsstøtte er et mye brukt virkemiddel der markedet alene ikke leverer løsninger. Vi kan forestille oss støtteordninger for lage samfunnsnyttige digitale tjenester som søkemotorer, bloggplattformer, sosiale media og chat-tjenester.
Da vil man kunne knytte vilkår til støtten for å fremme andre formål som bruk av minoritetsspråk, kulturuttrykk og meningsmangfold, på linje med det man i dag krever på andre felt. Ordninger tilsvarende pressestøtte eller allmennkringkastere (altså NRK og TV2) kan fungere som modeller.
Direkte støtte til utvikling av åpen kildekode som understøtter nettets infrastruktur har vært diskutert på EU-nivå, og Norge kan gå foran her. Å bruke penger på dette burde være like selvfølgelig som å bygge veier eller ha universiteter.
Sunn konkurranse krever regulering. Reguleringene vi foreslår vil svekke dagens private monopoler og åpne for flere ulike løsninger, både kommersielle, offentlige og ikke-kommersielle.
Det er ikke et mål at alle appene på telefonen skal være levert av det offentlige, men det er et mål at ikke hele den digitale sfæren er underlagt noen få private selskaper og at digital infrastruktur er tilgjengelig for alle.
Vi vil at offentlige tjenester skal være underlagt demokratisk kontroll. Det er ikke i veien for private selskaper, og ofte vil det offentlige som i dag ha behov for å kjøpe inn ekstra kompetanse. Endringen vil være at det ikke er private selskaper som eier verktøyene som det offentlige bruker i sitt daglige arbeid. Det vil sikre både innbyggere og ansatte mer innflytelse over verktøyene de må forholde seg til.
Legger man prinsippet om offentlige penger – offentlige kode til grunn sikrer man også at det som er utviklet for offentlige penger fritt kan gjøres tilgjengelig for hele befolkningen, inkludert private bedrifter, og det kan videreutvikles og tilpasses til ulike behov. Dette vil gi mer innovasjon og utvikling enn at noen få store selskaper har monopolistisk kontroll.
