Digitalt mangfold

I dag er den digitale sektoren i stor grad dominert av noen få selskaper, de vi kaller teknologigigantene. Det tilnærmede monopolet til dagens teknologigiganter gjør det svært vanskelig å regulere dem.

Når tjenestene fra disse selskapene har blitt en del av infrastrukturen har de svært mye press de kan legge på politikerne. De kan blant annet true med å trekke seg helt ut av markeder som svar på nye lover og krav, slik Facebook har truet med å gjøre i Europa flere ganger. Tilsvarende har de enormt mye lobbymakt og teknologiselskapene er de som bruker absolutt mest på lobbyvirksomhet. Slik kan de i stor grad påvirke lovene og reguleringene som skal styre over dem.

Monopolmakten skaper også en rekke kjente problemer, der alle må tilpasse seg viljen og profitten til de største selskapene. Kundene er prisgitt det de får og kan ikke velge noe annet, mens monopolselskapene kan gjøre det de vil for å hente ut mest mulig profitt. Andre selskaper blir presset ut eller kjøpt opp av de dominerende selskapene. Monopolselskapene bruker også makten de har over et marked til å ta kontroll over andre sektorer, slik Facebook har presset redaksjonelle medier, Google ekspanderer inn i helsesektoren og Microsoft går inn i energisektoren.

Alternativet til dette monopolproblemet er å dyrke fram et et digitalt mangfold med offentlige, kommersielle og ikke-kommersielle løsninger. Da vil ikke lenger gigantene kunne legge premissene for det digitale samfunnet, og vi kan sammen utvikle gode løsninger.

Digitale selskaper, spesielt de såkalte teknologigigantene som Google, Facebook, Amazon, Microsoft og Apple, er i dag underregulert sammenlignet med alle andre sektorer. Vi trenger ikke å finne opp helt nye regler for å få til dette, vi må egentlig bare ha samme regler for den digitale sektoren som resten av samfunnet. Dette innebærer:

1. Splitt opp selskapene

Dagens teknologigiganter har vokst seg store gjennom fiendtlige oppkjøp og misbruk av markedsmakt. Dette er i strid med vanlig konkurranselovgivning, men myndighetene har sett gjennom fingrene på det mens selskapene har vokst seg store.

Aktive grep fra myndighetene er nødvendig for å reversere dette, først og fremst i form av pålegg om å splitte opp selskapene igjen. Dette er en langsiktig prosess, men den er allerede i gang i USA og Storbritannia der de stanser nye oppkjøp og vil ha reversering av tidligere oppkjøp i sektoren.

2. Unngå datamonopoler

Neste steg er krav som hindrer såkalt «vertikal integrasjon», altså hvor man får monopol gjennom å eie flere ledd i produksjonskjeden.

Da må data skilles fra tjenestene som bruker dataene, slik at store datamengder ikke gir en uforholdsmessig sterk markedsposisjon.

Et eksempel er Uber som i bunn er en tjeneste som samler inn data og bruker algoritmer til å se hvor det er mest behov for drosjer. Ved hjelp av denne teknologien har Uber tatt kontroll over mesteparten av markedet i USA og mange andre land. Det er vanskelig for sjåfører å komme utenom Uber. Uber kontroller alle ledd fra app-utvikling og kunstig intelligens til sjåførene som fungerer som frilans-ansatte uten rettigheter. Med store investorer i bakhånd kan de utkonkurrere alle andre taxiselskap, og på sikt har de fabulert om å erstatte sjåførene med selvkjørende biler.

Med et skille mellom de ulike leddene i verdikjeden ville den databaserte tjenesten for trafikkplanlegging som Uber har i bunn kunne vært et verdifullt bidrag til kollektivtransport, inkludert drosjer, men uten at persontransport ble underlagt et enkelt monopol.

Et mer kjent eksempel på vertikal integrasjon utenfor den digitale sektoren er hvordan norske dagligvaregiganter eier både butikkene, grossistene og deler av produksjonen i matvaresektoren. Flere har påpekt at dette kan føre til høyere priser på norske dagligvarer og at små produsenter blir skviset ut av markedet.

Dette kan vi sikre gjennom en konsesjonsordning. +Konsesjonsordning for datainnsamling

3. Forby innlåsningsmekanismer

Dagens monopoler blir opprettholdt gjennom såkalte innlåsningsmekanismer. Det er tekniske og juridiske hindre for å bytte tjenester. Kjente problemer er å åpne dokumentet du har laget i et annet program eller å holde kontakten med vennene dine uten å være på Facebook selv. Det griper også inn i muligheten til å få reparert produkter, der tekniske hindre kan gjøre produkter ubrukelig hvis du ikke

Vi kan kreve at du skal ha muligheten til å gjøre dette, uten å bli hindret av selskapene.

Det betyr at vi må ha interoperabilitet, altså muligheten til å gjøre ting på tvers av leverandører og plattformer.

For å hindre monopoldannelse må vi også kreve at interoperabilitet betyr at at man kan lage tredjepartsløsninger, tilleggstjenester og integrasjon med alternative løsninger. Dette må være lov selv om det kan ramme forretningsmodellen til teknologigigantene.

Mange av de tidlige tjenestene på internett ble utviklet ved at folk bygde på det som allerede var der, og gjorde sine egne tilpasninger til dette. Med dagens innlåsningsmekanismer og gigantenes misbruk av markedsmakt så er det tilnærmet umulig å skape noe tilsvarende.

EU har allerede begynt å kreve interoperabilitet for meldingstjenester (så du framover kan sende en melding til noen på f.eks. Facebook Messenger fra en annen tjeneste), men det er ingen grunn til begrense det til meldinger. Retten til å ikke være bundet til et selskap må være et generelt prinsipp.

Det eksisterer allerede et stort antall alternativer til teknologigigantene, som det såkalte #Fediverse for sosiale media eller ulike alternativ til Microsofts Office-produkter. Innlåsningsmekanismene, og kontrollen over data, hos teknologigigantene gjør at de ikke kan konkurrere på like vilkår.

Å hindre innlåsningsmekanismer vil åpne for flere nye tjenester og hindre monopolmakten til teknologigigantene.

Spørsmål og svar:

De store plattformene har vist igjen og igjen at de ikke kan regulere dette på noen god måte. Hovedutfordringen er nettopp at de altfor store, Facebook har over 2 milliarder brukere. Omfattende forskning viser også at algoritmene som fremmer innhold på plattformene i seg selv bidrar til å fremme hatprat og falske nyheter. Siden plattformene tjener penger på å vise annonser til brukerne så fremmer algoritmene det innholdet som tiltrekker seg mest oppmerksomhet og får oss til å fortsette å se på YouTube-videoer, fortsette videre gjennom bildene på Instagram eller kommentere og like på Facebook.

Hatprat og konspirasjonsteorier skaper mer oppmerksomhet, både positivt og negativt, og dermed belønnes dette av plattformenes algoritmer.

Desentraliserte løsninger der vi ikke er bundet til en plattform for å kommunisere, slik som for eksempel alternative sosiale medier i det såkalte #Fediverse, er lettere å regulere. En bruker i Norge vil ikke trenge å forholde seg til at tyrkiske myndigheter ønsker å forby omtale av kurdiske bevegelser (slik det er på Facebook idag) og om en bruker blir utestengt fra en server eller et forum så betyr ikke dette at de mister tilgangen til all kommunikasjon med venner og bekjente, slik det fungerer med Facebook i dag.

Vi kan ikke regulere oss vekk fra at folk lyver, dikter opp ting eller er slemme med hverandre, men vi kan lage tekniske løsninger som ikke belønner det. Å begrense dagens monolittiske gigaplattformer til fordel for et større mangfold av plattformer vil kunne bidra til dette.

Kanskje det, men å erstatte dagens private teknologigiganter med tilsvarende offentlige giganter vil være vanskelig og tungrodd. Å lage åpne standarder og muligheten for å kunne kommunisere uavhengig av en enkelt løsning vil gi et mangfold av løsninger med rom for både private, offentlige og ideelle plattformer, uten at man blir bundet til en av dem.

Det offentlige burde være med å finansiere utviklingen og driften av disse løsningene, spesielt de det offentlige selv bruker, men ikke binde alle til en måte å gjøre det på.