Overvåkningskapitalisme

Nei, vi skal IKKE regulere teknologigigantene, vi må ta fra dem makta de har. Vi må få vekk de skadelige forretningsmodellene som dominerer nettet i dag. Å lage regler for teknologigigantene bygger på en forutsetning om at de alltid kommer til å være der og at vi ikke kan gjøre noe med det. Vi må lage regler mot å ha teknologigiganter i det hele tatt.  

Det er mange forslag som kommer som utelukkende handler om å regulere selve selskapenes oppførsel istedenfor sektoren. Man vil regulere hva Google, Facebook, Twitter, YouTube og andre gjør for å unngå de verste sidene av forretningsmodellen deres, men angriper ikke selve modellen.

Fordi teknologigigantene unndrar seg skatt har flere foreslått egne avgifter for selskapene. Heller enn å gjøre dette bør vi hindre alle selskaper i å unndra seg skatt gjennom effektive tiltak mot skatteparadis. 

Australias og Danmarks foreslåtte «lenkeskatt» for eksempel, der plattformene må betale for å lenke til innhold fra redaksjonelle medier, er et slikt steg i feil retning. Det vil være dyrt for Facebook og Google, men enda dyrere for nye konkurrenter, og er dermed i praksis en oppskrift på fortsatt monopol for de største aktørene. For store mediehus vil det også være en fordel, men for små, uavhengige og ideelle medier vil en slik «lenkeskatt» være vanskelig å inndrive effektivt.

Et forbud mot overvåkningsbasert reklame er langt mer effektivt, fordi det gjør at reklame må kobles direkte til innholdet. 

Forslag om pålegg om ulike former for filtrering – altså fjerning og/eller godkjenning av innhold – er også ineffektivt av en rekke grunner.  For det første overlates makten til å regulere til selskapene selv framfor myndighetene. Det har vært foreslått positiv filtrering av «godkjente» redaksjonelle medier, tiltak mot anonyme profiler og negativ filtrering av falske nyheter, hatytringer og opphavsrettsbrudd. Slik filtrering går utover ytringsfriheten, med alt fra museer som ikke får reklamere for tusen år gammel erotisk kunst, til autoritære regimer som slår ned på meningsmotstandere, også i andre land. Filtrering prøver å løse problemene forretningsmodellen med overvåkningsbasert reklame har skapt, heller enn å angripe selve modellen.

Studier (1, 2, 3), inkludert Facebooks egne studier som har kommet fram gjennom lekkasjer (1, 2, 3) , viser at det først og fremst er algoritmene hos aktører som YouTube og Facebook som bidrar til å forsterke spredningen av hatytringer og falske nyheter. Selskapene skryter av at de fjerner store mengder hatytringer, men realiteten er at kun en liten prosentdel blir fjernet, mens lovlige og ofte uproblematiske ytringer blir rammet av filtrering. 

Google og Facebook spesielt samler inn data for å selge reklame. Ved å lage en detaljert profil som tar for seg hvor gammel du er, hvilke interesser du har, hvilke interesser vennene dine har, hvor du bor og masse annet så kan selskapene lage målrettet reklame til deg. 

Potensialet for misbruk er av slike profiler er svært stort. Det mest kjente eksempelet er hvordan målrettet reklame brukes til å påvirke politikken, ved å lage ulike annonser til ulike velgergrupper, uten at de kan se annonsene tilpasset andre. Slike såkalte “mørke annonser” har blitt brukt til å spre falske nyheter til de som er mest tilbøyelige til å tro på dem, og enkelte ganger hatt direkte motstridene budskap til ulike grupper for samme politiske kandidat. 

Målrettet reklame har også resultert i at jobbannonser ikke vises for enkelte grupper, som kvinner eller minoritetsgrupper, og de får dermed mindre mulighet til å søke på attraktive jobber. 

Videre er den digitale overvåkningen alltid et fristende område for myndighetene til å tråkke over grensene for privatlivets fred. Ved å kjøpe inn data fra ulike selskap kan etterretningstjenester skaffe seg tilgang til data som de ikke har lovlig tilgang til ellers, og slik drive svært detaljert overvåkning av enkeltpersoner. Politiet kan også bruke overvåkningsdata fra private selskaper. Etter at amerikanske delstater innførte forbud mot abort har overvåkning av private meldinger på Facebook Messenger blitt brukt som bevis for å straffeforfølge kvinner som har planlagt abort. 

Slik overvåkning kan også brukes av rekrutteringsselskaper som automatisk vil sile bort kandidater basert på innhentede data fra nettet eller finansselskaper som bruker slike data til å bestemme forsikringspremier og lånevilkår. Kinas “sosial kreditt”-system er skrekk-eksempel der oppførsel i sosiale media teller inn når du skal få tilgang til ulike sosiale goder. Et så totalitært system er vanskelig å se for seg i demokratiske land, men det er en risiko for misbruk også her. 

Et siste risiko er at faktisk kriminelle får tilgang til data. Såkalte “datameglere” selger pakker av data på åpne markeder, og dette kan brukes til identitetstyveri, datainnbrudd og andre former for kriminalitet. 

Den europeiske personvernreguleringen, GDPR, var banebrytende da den kom i 2018. Aldri før har politikere gått så hardt til verks for å tøyle teknologiselskapene. 

Vi trenger likevel bedre lovverk. For det første lager loven bare regler for hvordan selskaper og stater skal behandle data, men gjør ingenting med insentivene til å samle inn data. Data bør bare samles inn når det en god grunn til det, ikke bare fordi man kanskje kan bruke dem til noe, slik det er i dag. 

For det andre har loven mange smutthull. Loven sier for eksempel at det ikke er lov å sende data videre uten mitt samtykke, men så gir den unntak til selskaper som driver med reklame. Profilering av mennesker er lov, bare man fjerner tydeligere ID-markører som navn og fødselsnummer. Men gjentatte saker har vist at slik “anonymisering” er lett å omgå for de som ønsker det ved å kombinere ulike data. 

Fordi unntakene for “offentlig interesse” er så store er også risikoen for myndigheters misbruk av data stor innenfor GDPR.

Lovverket har likevel et stort potensial når det faktisk tas i bruk! Søksmålene som den østerrikske organisasjonen NOYB, ledet av Max Schrems, har tatt ut mot ulike selskaper har satt sperre for svært mye overvåkning i Europa og endret praksis i en rekke land.

Manglende håndheving av regelverket er derfor et stort problem. Det norske Datatilsynet har drøyt 50 ansatte, men skal passe på rundt 5,5 millioner mennesker som nesten alle sammen har en datamaskin og en smarttelefon. Saker hos Datatilsynet kan ha flere års behandlingstid. 

Tenk deg at Mattilsynet opererte som Datatilsynet i dag: Serveringssteder kunne servere mat i årevis uten noen gang å bli inspisert, og etter en klage fra en bekymret gjest som hadde funnet en kakerlakk på pizzaen sin tok det måneder til år å fullføre saken.

Her er det stort rom for forbedring. 

Annonseinntekter er svært viktige for redaksjonelle medier, veldig få kan leve av bare abonnenter. Alle medier har en målgruppe som de skriver for, som lokalavisene som skriver for alle som bor i et område eller nisjemedier som skriver om utvalgte tema. Annonsørene kjøper annonser for å nå fram til denne målgruppa. Skal du for eksempel selge traktorer så er det mer treffsikkert å annonsere i Nationen, som skriver om norsk landbruk, enn i Oslo-avisen Aftenposten som har mange flere abonnenter, men ikke skriver mye om norsk landbruk.

Ved å overvåke det du gjør på nett, kan selskaper som Google vite om du er interessert i å kjøpe ny traktor og gi deg annonser for traktorer uansett hvor du får opp annonsene. Annonsørene kjøper bare en annonse fra Google som Google lover å vise til de som er interessert i traktorer. Om annonsen blir vist på nationen.no (som driver journalistikk om norsk landbruk og distriktspolitikk) eller nettstedet viralomania.com (som lager korte artikler med morsomme og oppsiktsvekkende historier de finner andre steder på nettet) er dermed ikke viktig, så lenge Google tror at du er interessert i traktorer. En av grunnene til at Google tror det kan nettopp være at du har lest saker hos nationen.no. Det er billigere å annonsere hos viralomania.com enn på nationen.no, og dermed havner annonsekronene hos Google og viralomania.com istedenfor hos Nationen.

Artiklene Nationen lager som er interessante for norske bønder gir dermed reklameinntekter til noen helt andre, og Nationen får mindre penger å betale sine journalister med. 

Hvis Google ikke får lov å kartlegge hva du gjør på nettet ned i minste detalj, så må annonsører istedenfor knytte annonsene direkte til det som vises på nettsiden. Da vil ikke viralomania.com være særlig interessant for de som selger traktorer, og de kjøper heller annonser direkte hos Nationen. 

For Meta gjelder det samme, men heller enn å vise reklamen på nettsteder som viralomania.com viser den tilpasset reklame på sine egne nettsteder og apper som Facebook, Instagram og Whatsapp basert på andre nettsteder du har besøkt. 

Dette lett hypotetiske eksempelet er overførbart til så og så alle redaksjonelle medier, uavhengig av hvem de retter seg mot. Fram til cirka 2010 var reklame på nett nettopp knyttet til innhold på nettsidene, heller enn personlige profiler som fulgte den enkelte rundt på nettet. Det er ikke noe som tyder på at overvåkningsbasert reklame egentlig gir mer salg for annonsørene enn reklame som er knyttet til innholdet i det du leser om eller ser på. At annonser koblet direkte til nettstedet du er på vil kunne gi mer inntekter til de som faktisk skriver, fotograferer og lager videoer er derimot åpenbart.