Er nærskolen din underlagt Microsoft, Google eller Apple?
Er det lærerne og pedagogikken som bestemmer hvilke apper som brukes eller er det kommunens innkjøpsavsdeling?
Er de digitale hjelpemidlene et pedagogisk verktøy eller en tidstyv?
Gir en iPad med Minecraft Educational Edition digital kompetanse til elevene?
Hvilke selskap samler inn data om elevene? Og hvordan tjener de pengene på dem?
Hvem skal bestemme over skolens skjermer?
I takt med digitaliseringen blir stadig mer av skolen avhengig av teknologigigantene.
Attraktive digitale løsninger gis bort nesten gratis fordi private selskaper vil ha markedsdominans. Når løsningene først har satt seg, er skolene låst til selskapene som leverer dem. Slik får selskapene et digitalt sugerør inn i statskassa.
Denne snikprivatiseringen går på bekostning av lærerne. De må forholde seg til digitale løsninger tredd ned over hodet deres, uten at de får ta bevisste pedagogiske valg om hva som skal brukes og hvordan.
Data om elevene blir samlet inn og brukt til kommersielle formål, noen ganger i direkte strid med personvernloven, andre ganger anonymisert, men fortsatt verdifullt.
Det trenger ikke være sånn, men det krever politikere som tar digitalt ansvar for skolen. Vil du gjøre en forskjell? Bli med å still krav til politikerne.
Våre krav:
Eie, ikke leie
Skolen kan ikke være låst inn løsninger som leies fra private selskaper, enten de er amerikanske, kinesiske eller norske. Løsningene skolen bruker må eies av skolen og utvikles under demokratisk kontroll. Data som samles inn må være en felles ressurs, ikke en privatisert gullgruve.
Pedagogikk, ikke profitt
Utviklingen av digitale læremidler og hjelpemidler må skje sammen med lærere og annen pedagogisk kompetanse, ikke ut ifra hva som lønner seg mest for kommersielle interesser.
Digital kompetanse krever demokratisk kontroll
Digital kompetanse handler ikke om den enkelte lærer, det handler om skolesystemet som helhet. Programvare og skyløsninger kan ikke kjøpes inn på samme måte som papir og blyant, det er skolenes digitale infrastruktur og dermed grunnlaget for den digitale kompetansen til både lærere og elever. Våre folkevalgte må ta ansvar og ikke la digital kompetanse bare være et spørsmål om hva private selskaper kan selge til skolene.
Hva kan du gjøre?
Begreper:
Læreplanen legger opp til digital kompetanse som et mål, men dette er ofte ullent definert.
- Holder det at elevene lærer akkurat nok til at de kan gjøre det som er forventet av dem når de kommer ut i arbeidslivet?
- Hvis den digitale kompetansen skolen lærer bort er bundet til produkter levert av en enkelt leverandør, har elevene egentlig digital kompetanse?
- Eller trenger vi også en samfunnsmessig digital kompetanse der elevene vet nok til å ta bevisste digitale valg og kan diskutere disse valgene?
Vi trenger digital kompetanse ikke bare i læreplanen, men blant de som skal utforme skolens digitale løsninger.
Den største kunden for alle store IT-selskaper i Norge er det offentlige. Det offentlige har gjennom lang tid valgt å kjøpe inn løsninger gjennom anbud, slik at store deler av den digitale infrastrukturen vår er laget, og kontrollert, av private selskaper. Ofte har også private selskaper, som PWC, vært med å utforme hvordan anbudene skal se ut.
I praksis så har altså store deler av offentlig forvaltning i Norge, med noen hederlige unntak, ikke kontroll over sin egen digitale infrastruktur. Etter hvert som mer og mer av det offentlige blir digitalisert, så blir det også underlagt kontrollen til private selskaper. Dette er en form for snikprivatisering.
Innlåsningmekanismer, ofte omtalt med det engelske «lock-in», er tekniske og/eller juridiske hindre som gjør det vanskelig å bytte fra en leverandør til en annen. Innlåsningsmekanismer kan være ting som at du ikke kan åpne dokumenter laget i andre programmer (teknisk), at du ikke kan kommunisere med venner på Facebook uten å ha en Facebook-konto selv (teknisk og juridisk) eller at du bare kan installere apper som bruker Apples betalingsløsninger på iPhonen din (hovedsakelig juridisk).
Dette gjør at man blir låst til å kjøpe løsninger fra ett selskap, slik at selskapet i praksis får monopol. Selv om det er mulig å bytte med litt innsats, så er alle hindre med på å gjøre det dyrere å bytte og dermed opprettholde det tilnærmede monopolet til enkelte selskap.
Les mer om innlåsningsmekanismer
Skyløsninger er i bunn og grunn at du lagrer dine data på noen andres datamaskin.
Stort sett tilhører disse datamaskinene Amazon, Google, Microsoft eller Apple.
Det er mange fordeler med skyløsninger, men også en del risiko. Du er prisgitt de som bestemmer over den andre datamaskinen, og de kan sperre deg ute fra dine egne data. Som vanlig forbruker har du et visst vern, men alle som har prøvd å kontakte kundeservice i et stort selskap vet hvor lite dette kan være verdt.
Også private bedrifter og det offentlige er prisgitt de som bestemmer over den andre datamaskinen, «skyen», og selv om kontraktene gir dem rettigheter og vern, så blir kostnadene skyhøye om de mister tilgangen til «skyen».
Fagforbundet, NTL og en rekke andre mener at offentlige skyløsninger må være eid av det offentlig, ikke av private aktører. De vil derfor ha en «statssky», en skyløsning eid og drevet av det offentlige. I Tyskland har man allerede innført en slik løsning, kalt «Bundescloud».
Norske kommuner har allerede fått millioner av bøter for brudd på elevenes personvern. Den mye brukte appen «Skolemelding», som skal la foreldre og lærere kommunisere enkelt med meldinger, er et eksempel på hvor galt det kan gå. Den kan brukes til å melde fravær, men foreldrene får opp en melding om at de for all del ikke må skrive inn årsaken til fraværet når de melder det inn via appen. Sykdom er nemlig en sensitiv personopplysning, og kommunikasjonen i denne appen tilfredsstiller ikke personvernkravene for å behandle slike personopplysninger.
Personvernkommisjonen har mange flere eksempler på hvor lite hensyn det tas til personvern i norsk skole. Personvernet er beskyttet av både grunnloven, menneskerettighetene og barnekonvensjonen, men i utviklingen av programvare er personvern ofte en ting som blir tatt i betraktning etter at alle andre avgjørelser er tatt. Det trenger ikke å være sånn, men så lenge det bare er kommersielle interesser som styrer utviklingen vil det forbli sånn.
Datainnsamling er en enorm industri. Alt du gjør på en datamaskin (telefoner og smarte enheter er også datamaskiner) kan spores og lagres. Dette blir til data. Store og små selskaper samler inn data om hva du gjør på datamaskinen. De gjør det for å tjene mer penger. I dag brukes data aller mest til å lage målrettet reklame, men det kan også brukes til mye annet.
Noe av det brukes til å lage bedre produkter ved å spore hvordan du bruker nettsider, apper og programmer. Andre ting brukes til å lage «kunstig intelligens», der innsamlede data brukes til å lage programmer som kan gjenkjenne mønstre, og slik lage blant annet tekster, bilder eller medisinske analyser.
Svært mye av innsamlingen av data om mennesker skjer i strid med, eller i gråsonene av, personvern. Det skjer likevel fordi det er svært lønnsomt, og håndhevingen av lovverket har vært mangelfull.
Men også data som er samlet inn på fullt lovlig vis kan være veldig verdifullt. For eksempel vil datainnsamling om hvordan elever og lærere bruker digitale verktøy kunne gi svært nyttig informasjon for å forbedre og videreutvikle disse, eller skape nye verktøy.
Verdiene som ligger i innsamlede data må forvaltes av fellesskapet, og ikke bare eies av selskapene som samler inn data.
Når vi sier teknologigiganter så mener vi som oftest de fem store amerikanske teknologiselskapene: Meta (Facebook/Instagram/WhatsApp), Alphabet (Google/YouTube), Amazon, Microsoft og Apple. På verdensbasis er også noen kinesiske selskaper teknologigiganter, spesielt selskapene Alibaba, Tencent og Baidu.
Det finnes også en rekke selskaper på nivået under disse i økonomisk størrelse, som kan kalles teknologigiganter. De kjennetegnes ofte av tilsvarende forretningsmodeller, spesielt selskapene som er bygd opp med midler fra investorselskapet Softbank (for eksempel Uber og Spotify). Twitter nevnes ofte i samme gruppe, men egentlig ikke et spesielt stort selskap på verdensbasis.
Det viktigste kjennetegnet til teknologigigantene er at de er bygd opp gjennom fiendtlige oppkjøp, store mengder spekulativ finanskapital, masseovervåkning og misbruk av markedsmakt. Både de kinesiske og amerikanske gigantene har fått drahjelp fra egne myndigheter til å bygge seg opp, gjennom dereguleringer (slik at de f.eks. har fått lov å kjøpe opp konkurrenter i strid med konkurranselovgivning) og subsidier (som store kontrakter med det amerikanske forsvaret).
Se vår hovedkampanje Ta makta fra teknologigigantene
For 20 år siden var det fortsatt vanlig å kjøpe programvare til en datamaskin som et fysisk produkt. Man fikk en CD-ROM som man puttet inn i en PC og installerte programvaren. Selskapene slet med å tjene penger på dette, fordi man bare betalte en gang og kunne bruke programmet så mye man ville etter det. Piratkopiering gjorde også at de tjente mindre penger. De fleste har derfor i dag gått over til det de kaller «software as a service».
I dag kjøper man egentlig ikke programvare, man leier den, og betaler en årlig leie for å få fortsette å bruke programmet. Etter hvert som stadig nye områder av samfunnet har blitt digitalisert så blir stadig nye ting levert «as a service». Spotify, Tidal og YouTube har gjort at man ikke lenger har en platesamling, strømmetjenestene har erstattet filmsamlinger og videokiosker og Kindle prøver å erstatte papirbøker.
Digitale tjenester er ofte mer praktiske, men innebærer ofte også store monopoler og risiko for misbruk av makt.
Teknologiskribenten Cory Doctorow har skapt begrepet «enshittification», som kan oversettes til «bedrittifisering».
Det beskriver hvordan teknologiselskaper slår seg opp ved å skape attraktive nett-tjenester, uten å tjene noe særlig penger, men når de har fått mange brukere så endrer de tjenestene for å tjene mer penger. Dette gjør det dårligere for brukerne, men fordi de har blitt vant til den gode løsningen så fortsetter de å bruke det. Gjennom innlåsningsmekanismer holder de på brukerne, selv om det blir dårligere og dårligere (det blir «dritt»).
En snikprivatisert digital offentlig sektor vil være truet av den samme prosessen. Selskap vil vinne anbudsrunder med gode løsninger og lave priser, men kunne bruke innlåsningsmekanismer for å beholde kontraktene selv når produktet blir dårligere og dårligere.