Hjem » Finansrettferdighet » ABC til finansverdenen

ABC til finansverdenen

Attacs ABC til sentrale begrep innen finans og økonomi gjør det forhåpentligvis litt lettere for å forstå noe av finansverdenens vanskelige begreper.

Bla i ordlista med bokstavene

  • Aksje

    En aksje er en fast andel (verdipapir) i et aksjeselskap. Alle aksjene i et selskap skal ha samme verdi. Aksjenes opprinnelige (eller pålydende) verdi multiplisert med antall aksjer i selskapet utgjør selskapets aksjekapital. Prisen på en aksje vil ofte avvike fra det som er den pålydende verdien for aksjen. Forholdet mellom pris og pålydende verdi kalles aksjekurs.

  • Aksjemarkedsindekser

    Aksjemarkedsindekser, er tall som fortløpende angir utviklingen i aksjekursene i et gitt aksjemarked.  ”Dow Jones Industrial Average”, er en indeks som gir en løpende oversikt over den gjennomsnittlige utviklingen i kursene for de største aksjeselskapene på børsen i New York. Tilsvarende gir ”FTSE” en løpende oversikt over kursutvikling på aksjemarkedet i London, og ”NIKKEI” for markedet i Tokyo.

  • Aksjeselskap

    Et aksjeselskap (forkortet AS) er et selskap hvor eierne har betalt inn en aksjekapital fordelt på et antall aksjer i selskapet. Eierne har ikke noe personlig ansvar for selskapets gjeld ut over den aksjekapital som eierne har skutt inn. Et allmennaksjeselskap (forkortet ASA) er en et aksjeselskap med mange aksjeeiere der aksjene omsettes i aksjemarkedet.

  • Basel-avtalene

    Baselavtalene er et sett med internasjonale anbefalinger for lovgivning og regulering av bankvirksomhet. Sekretariatet for arbeidet med slike regler er Den internasjonale oppgjørsbanken (Bank for International Settlements (BIS)). Dette er en internasjonal organisasjon med 55 av verdens sentralbanker som medlemmer og eiere. Organisasjonens hensikt er å fremme internasjonalt monetært (valuta) og finansielt samarbeid, samt å fungere som sentralbankenes bank.

  • Børs

    Børs er en organisert markedsplass, som oftest med strenge regler for informasjonsflyt og omsetning. De mest kjente børsene er markedsplasser for omsetning av valuta og verdipapirer (som aksjer og obligasjoner), men det finnes egne børser for blant annet diamanter, metaller, energi, petroleumsprodukter og landbruksvarer. Nytt for tiden er oddsbørser på internett hvor det omsettes odds på pengespill.

  • Colateralized Debt Obligation (CDO)

    Colateralized Debt Obligation (CDO) er en type verdipapir som fikk stor oppmerksomhet under finanskrisen i USA. CDO ble utviklet av amerikanske investeringsbanker. Formålet var at banken skulle kunne kvitte seg med ansvaret for et lån ved å omgjøre sine låneforpliktelser til et verdipapir som kunne videreselges. Dermed kunne banken omgå myndighetenes krav til egenkapital og blåse opp sine utlån. CDO gav også mulighet til å blande sammen ulike typer lån (der i blant høyrisikolån som for eksempel subprimelån, kreditorgjeld med sikre lån)  i kompliserte ”pakker” som det var vanskelig å risikovurdere, og som ble gjort attraktive gjennom høy kortsiktig avkastning. Verdipapirer (derivater) basert på CDO ble solgt til forskjellige investorer, i hovedsak forretnings- og investeringsbanker, forsikringsselskaper, pensjonsfond og hedgefond, både i USA og i Europa, (inkludert noen norske kommuner, jfr Terra-saken). De som kjøpte derivatene var ofte ikke i stand til å vurdere risikoen ved kjøpet.  Den store fortjenesten på CDO og andre ”strukturerte produkter” har gjennom flere år gjort at mange investorer har kjøpt mye av de.

  • Derivater

    Derivater er en fellesbetegnelse på ulike typer verdipapirer, der verdien kommer fra verdiutviklingen på underliggende varer, aksjer, valuta, eiendom, lån, verdipapirer eller annet. Prisen på et derivat vil som regel variere mye kraftigere enn prisen på det underliggende produktet derivatet er avledet fra. Dette kan gi store fortjenester og store tap i løpet av kort tid. Den opprinnelige hensikten med derivater var at de skulle gi mulighet for økt sikkerhet for priser i framtidige forretningstransaksjoner (sammenfattes i stikkordet ”securisation”). Kjøperen av et derivat påtar seg en risiko for prisendringer. Den som ønsker å få en sikkerhet mot prisendring må betale en fastsatt ”forsikringspremie” til kjøperen av derivatet. Det er denne avkastningen på derivatet gjør det attraktivt for kjøperen. Opprettelsen av derivater kan være en måte å spre risiko for fall i verdipapirers verdi. Denne aktiviteten kalles hedging (se definisjonen av hedgefond).

  • Devaluering

    Devaluering (nedskrivning av verdien på en valuta) er når en sentralbank setter et lavere mål for sin valutas verdi i forhold til andre valutaer. Om verdien på en valuta settes for høyt, blir det vanskelig å selge egne varer i utlandet, og importen blir billig. Dermed svekkes handelsbalansen og det blir et importoverskudd. Det resulterer etter hvert i at sentralbanken må kjøpe tilbake sin egen valuta mot betaling i utenlandske valutaer eller gull. Dette kan ikke fortsette over lengre tid. Om verdien på en valuta settes lavt blir det høyere importpriser som gir importert inflasjon som resultat. En devaluering vil gi redusert tillit til valutaens framtidige verdi, og økt risikopremie som gir krav om økt avkastning i form av høyere renter. Ved flytende valutakurs fastsettes verdien av en valuta i det internasjonale valutamarkedet. At valutakursen svekkes kalles da depressiering. Depressiering i forbindelse med nedskrivningen oppnås ved at sentralbanken slutter å støttekjøpe sin egen valuta, evt. selger sin egen valuta.

  • Finansboble

    En finansboble brukes som betegnelse på en situasjon der prisen på f eks verdipapirer eller eiendom stiger svært mye, først og fremst basert på en forventning om videre prisstigning, til prisen når et slikt nivå at den ikke reflekterer noen ”egentlig” verdi i en stabil situasjon.  Mens boblen pågår, kan det være vanskelig for aktørene å innse at det virkelig er tale om en boble, fordi prisen på verdiene kan være fundert på tilsynelatende rasjonelle argumenter og forventinger om framtida. Når bobler sprekker går de gjerne rett over i et børskrakk eller eiendomskrakk.

  • Finansielle instrumenter

    Finansielle instrumenter (også kalt finansprodukter og derivater) kan være eiendomsrett til penger, verdipapirer eller andre eiendeler. Det kan også være kontraktfestede rettigheter til å motta eller levere penger, verdipapirer eller andre eiendeler på et framtidig tidspunkt. Verdipapirhandellovens § 2-2 har følgende inndeling av finansielle instrumenter:

    • Omsettelige verdipapirer, det vil si de klasser av verdipapirer som kan omsettes på kapitalmarkedet, der i blant:
    • Aksjer og andre verdipapirer som kan sidestilles med aksjer, samt depotbevis for slike.
    • Obligasjoner og andre gjeldsinstrumenter, samt depotbevis for slike.
    • Alle andre verdipapirer som gir rett til å tilegne seg slike verdipapirer eller som gir rett til kontant betaling.
    • Verdipapirfondsandeler, det vil si andeler i fond (ref. verdipapirfondloven § 1-2 første ledd nr. 1) og verdipapirer som kan sidestilles med slike andeler.
    • Pengemarkedsinstrumenter, som er de ulike instrumentene som vanligvis omsettes i pengemarkedet, slik som sertifikater og innskuddsbevis, med unntak av betalingsmidler.
    Finansøkonomi er pengene som setter verdi på varer og tjenester i realøkonomien.

  • Foreign Portfolio Investment (FPI)

    Foreign Portfolio Investment (FPI): Dette er en betegnelse på utenlandske investeringer som innebærer utenlandske oppkjøp av aksjer i et lokalt aksjemarked. Denne typen investering innebærer ofte at investoren i liten grad er bundet til det land eller det markedet investerer i. I det nåværende globaliserte og ukontrollerte verdensmarkedet, er det dermed få mekanismer som hindrer investorer i å selge når de har tjent seg opp en rask gevinst, eller trekke investeringene tilbake så raskt de ser tegn på finansielt trøbbel. Nettopp denne formen for investering har vokst de siste tiårene på bekostning av direkte investeringer (FDI). Dette har i stor grad bidratt til den økende tendensen av flyktige og ustabile markeder, og kan være et tegn på at interessen for vekst på lengre sikt, ikke er like attraktiv som utsikten til umiddelbar fortjeneste. Mye av grunnlaget for Asia- krisa i 1997 lå i denne typen korttidsinvesteringer som gjør det mulig for investorer å trekke investeringer ut av et land øyeblikkelig.

  • Forwards and futures

    Forwards and futures er en avtale om å kjøpe eller å selge en bunke aksjer, en mengde råvarer, valuta eller lignende, på et forhåndsbestemt tidspunkt i fremtiden, til en forhåndsbestemt pris. Forward  brukes som betegnelse på avtaler som selges gjennom et regulert marked (som en børs), mens futures brukes som betegnelse på avtaler mellom to parter direkte. Med forward betales differansen ut til vinneren på tidspunktet som var bestemt på forhånd, mens med futures skjer dette oppgjøret løpende (daglig.)

  • Hedgefond

    Hedgefond (”garderingsfond eller ”sikringsfond”): Hedgefond er et samlebegrep for en type profesjonell forvaltet fondsinvestering, som har ganske frie rammer for sin investeringsaktivitet sammenlignet med ordinære verdipapirfond. Den vesentligste forskjellen ligger i fondets frihet til å drive handel basert på lånte penger, og til å drive handel med ”innleide” verdipapirer (dvs papirer fondet ikke eier – se shorthandel). Dette betyr at hedgefond tar langt større risiko enn ordinære verdipapirfond, med mulighet til store fortjenester og store tap på kort sikt. Fondene investerer hovedsakelig i aksje-, rente- og valutamarkedet, eventuelt også i råvaremarkedet og i andre finansielle markeder. Det store flertallet av hedgefond er registrert i skatteparadiser (som Cayman Island)

    Hedgefond er investeringsfond med begrenset partnerskap. De er med andre ord åpne for et begrenset antall investorer. Hver investor stiller opp med et betydelig beløp, som regel mange millioner dollar med en bindingstid fra noen måneder til to år. I begynnelsen var det i hovedsak rike personer og familier, også kalt ”High net worth individuals” som investerte i hedgefond. Men etter hvert har institusjonelle investorer, spesielt pensjonsfond, forsikrings¬selskaper, stiftelser og investeringsbanker blitt de viktigste partnerne. I 2006 ble det anslått at mellom 50 og 60% av den innskutte kapitalen i hedgefond var fra institusjonelle investorer.

    Hedgefondene disponerer svært store verdier ut over egenkapitalen, dels gjennom låneopptak og dels gjennom ”innleide” verdipapirer. Gebyrene hedgefondene betaler for å låne verdipapirene er svært lav i forhold til verdipapirenes verdi. Det norske oljefondet har i ikke ubetydelig grad, drevet utleie av sine verdipapirer til hedgefond for bruk i fondenes ”shorthandel”.

    Den opprinnelige begrunnelsen for å tillate hedgefond var at de skulle opptre som en slags finansmarkedets forsikringsselskaper som skulle ta risikoen for prisendringer i varer eller verdipapirer og ved å ta risikoinvesteringer som andre aktører ikke ville ta. Hedgefond bidrar imidlertid til finansiell ustabilitet og kriser på to vis: For det første skjer det gjennom deres spekulasjon mot verdipapirer og valutaer, der fondene i kraft av den store kapital de rår over kan påvirke markedsprisene. (Eksempler: Kursfallet for det britiske pundet i 1993, valuta- og finanskrisa i Øst- og Sørøst-Asia i 1997/98). Valuta- og finanskriser forårsakes da av fondenes suksess. For det andre ligger det en stor risiko i hedgefondenes høye gjeld hvis spekulasjonen slår feil. Det meste av kreditten deres kommer fra store banker. En krise for et stort hedgefond kan utløse en større bankkrise (Eksempel: krisa for hedgefondet Long Term Capital Management i USA i 1998, der den amerikanske sentralbanken organiserte en stor bergingsaksjon.) Finanskriser forårsakes da av fondenes fiasko. Den rødgrønne regjeringen vedtok endringer i verdipapirloven som tillot spesialfond (hedge fund) i Norge i Lagtinget 13. juni, og ble godkjent i statsråd 27.juni 2008 (iflg. lovdata.no)

  • Inflasjon

    Inflasjon er en betegnelse på en økning i det generelle prisnivået eller et fall i kjøpekraften til penger. I noen sammenhenger blir inflasjon også forstått som en økning i pengeetterspørselen, som ofte blir sett på årsaken til prisvekst. Noen økonomer foretrekker fortsatt denne definisjonen, i stedet for bare økning i prisnivå. Derfor referer blant annet noen til 1920- årene i USA som en periode med inflasjon, selv om prisene ikke økte.

  • Lokkerente

    Lokkerente (teaser rates). Et klart eksempel på en ”lokkerente” er når et selskap tilbyr et kredittkort med 0 % rente i en introduksjonsperiode. Etter utløpet av perioden har kunden gjerne gjort seg avhengig av lånet, og rentesatsen er da som regel høyere enn normalt.  Noen utlånere tilbyr introduksjonsrente ”uten noen hake”. Dette er gjerne et salgstriks.

  • Obligasjon

    Obligasjon. En obligasjon er et rentebærende gjeldsbrev som sier at en låntaker (utstederen av obligasjonen) skylder en långiver (kjøperen av obligasjonen) en gitt sum penger. En obligasjon har en kupongrente, som utstederen plikter å betale den som eier obligasjonen for hver periode (normalt et år). Obligasjonen vil også ha et forfallstidspunkt der utstederen plikter å innløse obligasjonen og tilbakebetale hele gjelden til eieren av obligasjonen.
    Stater, kommuner og store aksjeselskap, og da i særdeleshet banker, utsteder ofte obligasjoner. Når slike aktører har behov for å låne store beløp, vil det være lettere skaffe pengene ved å dele summen opp i et stort antall obligasjoner, som de så kan selge til mange forskjellige kjøpere. Stater tar ofte opp store lån ved å utstede statsobligasjoner. Verdens største utsteder av obligasjoner er den amerikanske staten.

    Den som eier en obligasjon kan som regel fritt videreselge denne til en ny eier. I Norge foregår det meste av omsetningen av obligasjoner på Oslo Børs. Der omsettes ofte obligasjoner for over 10 milliarder kroner daglig. I perioder med stor tilgang på penger i pengemarkedet er obligasjoner et viktig investeringsobjekt. Kjøp av en statsobligasjon er på en måte et fastrentelån til vedkommende stat, i denne statens valuta. Statens pensjonsfond – Utland har plassert 60 % av sine investeringer i obligasjoner, og 40 % i aksjer.

  • Opsjon

    Opsjon (option): En opsjon er en rett til å kunne kjøpe en gitt mengde aksjer eller produkter til en fastsatt pris på et gitt framtidig tidspunkt. Når denne dagen gryr, kan den som sitter med opsjonen velge å kjøpe aksjene eller produktene til avtalte prisen. Om markedsprisen på dette tidspunkt er høyere enn den avtalte prisen, vil et videresalg innebære at kjøperen tjener differansen. Opsjoner på framtidig aksjekjøp har blitt mye brukt som bonus til sjefer fra bedriftsstyrer som har et sterkt ønske om at sjefene skal bidra til å drive opp aksjekursene. Finanskrisen har vist at slike avtaler har hatt en rekke negative effekter med hensyn til den risiko sjefer har vært villige til å ta for å drive opp kursene.

  • Pengepolitikk

    Pengepolitikk er betegnelsen på regulering av pengemengden i et land for å styre landets økonomi. Det gjøres som regel av sentralbanken på oppdrag av et lands regjering. Målet med pengepolitikken er ofte å holde inflasjonen under kontroll, men det kan også være å påvirke valutakurser. Pengepolitikken er ofte delegert til en sentralbank, som styrer etter noen gitte makroøkonomiske mål. Det viktigste verktøyet i pengepolitikken er renten som sentralbanken låner ut penger til.

  • Reflasjon

    Reflasjon er en situasjon hvor det blir iverksatt tiltak for å bringe den økonomiske situasjonen tilbake til et tidligere eller normalt nivå, i form av økt etterspørsel eller sysselsetting. I pengepolitikken brukes det om sentralbankens virkemidler, som enten vil være å øke pengemengden (bedre likviditeten i markedet), eller å øke inflasjonen ved hjelp av styringsrenten etter en periode med uønsket deflasjon. I finanspolitikken brukes det om myndigheters innføring av skatte- og/ eller avgiftslette for å lette på det økonomiske presset.

  • Sentralbank

    En sentralbank (nasjonalbank) er et nasjonalt eller internasjonalt organ som styrer pengepolitikken i et land eller en region. De fleste land i verden har en sentralbank, og det finnes også mange økonomiske unioner som har en felles sentralbank, f.eks:
    • Den Europeiske Union. (Den Europeiske Sentralbanken)
    • Den sentralafrikanske økonomiske og monetære union (Sentralbanken for de afrikanske statene)
    • Den vestafrikanske monetære union (Sentralbanken for de vestafrikanske statene)
    En sentralbank har ulike styringsmål og oppgaver.

  • Shorthandel og shortsalg

    Shorthandel og shortsalg. Å selge short (= å selge verdipapirer som spekulanten i utgangspunktet ikke eier med sikte på å profitere på kursfall for disse verdipapirene). Den egentlige eieren av et verdipapir kalles ”long”. ”Long” kan for en gitt periode leie ut” et sett av sine verdipapirer til en aktør som får rett til å handle med verdipapirene i denne perioden. Når det avtalte perioden utløper, må leieren levere settet med verdipapirer tilbake til ”long”.  ”Short” får dermed i en gitt periode mulighet til å spekulere i prisendringer på verdipapirer han ikke eier. Shortselgere kan også låne en valuta som de tror vil falle i kurs og bruke de lånte pengene til å kjøpe en valuta de tror vil stige i kurs. Når den lånte valutaen eventuelt har falt i kurs, tilbakebetaler de lånet med gevinst på transaksjonen. (Skarstein, 2008)
    I praksis låner spekulanten aksjene til et selskap og selger de umiddelbart med forventning om at aksjene skal falle i kurs innen kort tid. Spekulanten kjøper så aksjene tilbake og leverer de tilbake til eieren, og tjener samtidig på prisfallet. ”I ”nakent shortsalg”, kan en spekulant spekulere i framtidig overføring av aksjer, han på tidspunktet verken eier eller har lånt. Spekulanten satser på at han skal kunne skaffe de avtalte aksjene til en gunstigere pris innen de skal overføres.

    Ved å selge store kvanta av aksjer i et spesifikt selskap kan spekulanten sørge for at kursen går ned. Et kraftig kursfall kan svekke den offentlig tiltroen til et selskap så sterkt at handlere i etterkant får mulighet til å kjøpe aksjene tilbake til en mye lavere pris enn det aksjene ble solgt for. I andre tilfeller har shortsalg svekket tiltroen til et selskap så kraftig at det ikke har overlevd tillitskrisen.

    Under den pågående krisen, etter hvert som det ene store selskapet etter det andre har blitt rammet og brutt sammen (noe som har ført til konkurs, redningspakker eller overtakelse), har myndighetene i Storbritannia og USA endelig innsett manipuleringen og de har gjort framstøt for å begrense eller ulovliggjøre ”shorthandel”, i det minste når det gjelder finansfirmaer. Se også Hedgefond.

  • Strukturert investeringsverktøy

    Et strukturert investeringsverktøy (Structured investment vehicle, SIV), var en type fond i skyggen av banksystemet. SIV ble oppfunnet av Citigroup i 1988. Strategien bygger på å låne penger til lav rente gjennom kortsiktige verdipapirer, og så å kjøpe langsiktige verdipapirer med høyere rente for de lånte pengene. Investorene tjener på forskjellene i rentenivået, men med betydelig risiko. Risikoen har to dimensjoner. I første rekke kan fondets betalingsevne bli svekket dersom verdien til de langsiktige papirene som SIV har kjøpt faller under verdien til de kortsiktige papirene fondet har solgt. For det andre finnes det en likviditetsrisiko fordi fondet låner gjennom kortsiktige papirer og investerer i langsiktige papirer. Med mindre låntakeren kan refinansiere de kortsiktige papirene til gunstige renter, vil han kunne bli tvunget til å selge gjeldspapiret på et kriserammet marked.

  • Styringsrenten

    Styringsrenten er en renten bankene får på innskudd i Norges Bank. Renten bestemmes av Norges Bank og fastsettes etter kriterier fra de politiske myndighetene (målet er først og fremst å kontrollere inflasjonen). Styringsrenten (også kalt foliorenten) er det viktigste virkemiddelet Norges Bank har for å utføre sin oppgave som sentralbank. Endringer i Norges Banks styringsrente vil normalt ha en sterk påvirkning på de mest kortsiktige rentene i pengemarkedet og for bankenes innskudds- og utlånsrenter.

  • Subprimelån

    Subprimelån (også kjent som subprime) er betegnelsen på en type lån gitt til lånetagere som ikke kvalifiserer for lån på normale vilkår på grunn av dårlig betalingsevne eller dårlig kreditthistorie. Subprimelån er finansielt risikofylt. Subprime boliglån ble gitt i stort omfang fra amerikanske banker i de siste årene før finanskrisen.  Subprime ble for første gang brukt i norske medier den 26. februar 2007 av Dagens Næringsliv. Ordet ble utpekt til ”årets finansord” av E24 i 2007.

  • Transje

    Transje er opprinnelig et fransk ord og betyr: del, seksjon, serie eller porsjon. I finanssammenheng brukes ordet om en spesifikk del av en samling av relaterte verdipapirer som tilbys innenfor samme finanstransaksjon. Graden av sikkerhet bak verdien av et verdipapir angis gjerne med et sett av bokstavkoder (A, B, C), der betegnelsen AAA angir den høyeste graden av sikkerhet. Betegnelsen transje blir ofte brukt om samlingen av verdipapirer med samme kode for gradering av sikkerhet, innen samme finanstransaksjon.

  • Valuta

    Valuta er betegnelsen på et betalingsmiddel som brukes i ett, eller eventuelt i flere land. En sekundær betydning av ordet er pengeverdi. Ordet kommer opprinnelig fra det latinske ordet valeo, som betyr ”gjelder” eller ”er verdt”. I de tidlige tider vet man at mynter fra fremmede land ble akseptert som godkjent ”valuta”, sannsynligvis fordi de besto av edelt metall. Før andre verdenskrig var det fremdeles landets gullreserve som stod som garanti for et lands valutareserve.

    Mange land har ikke egen valuta og bruker fremmed valuta (for eksempel amerikansk dollar), noen land bruker felles valuta (for eksempel euro), mens de fleste land bruker sin egen valuta. Eksempler på valuta er norsk krone (NOK), britisk pund (GBP), australsk dollar (AUD) og russisk rubel (RUR).

  • Valutakurs

    Valutakursen (også kjent som vekslingskursen) beskriver hvor mye en valuta er verdt målt i en annen. For eksempel betyr valutakursen 8 norske kroner (NOK) per euro (EUR, €) at 8 norske kroner er like mye verdt som en Euro. Valutamarkedet er et av de største markedene i verden. I følge enkelte anslag skifter valuta til en verdi av rundt 1,9 milliarder amerikanske dollar eier hver dag.

  • Valutamarkedet

    Det internasjonale valutamarkedet er en samlebetegnelse på de steder der det handles med valuta.

  • Valutareserve

    Valutareserve for en nasjon er beholdningen en sentralbank har av andre lands valuta. Valutareserven benyttes av sentralbanken for å sikre verdien av egen valuta ved å selge eller kjøpe egen valuta slik at man kan holde egen valuta på et nivå man ønsker i forhold til de andre valutaene. (se forklaring på devaluering).

  • Valutaspekulasjon

    Valutaspekulasjon. Kjøp og salg av valutaer med sikte på å profitere fra svingninger i valutakurser. I følge enkelte anslag skifter valuta til en verdi av rundt 1,9 milliarder amerikanske dollar eier hver dag. Det aller meste av valutavekslingen har som formål å tjene penger på endringer i valutakurser.

  • Warrants

    Warrants gir en rett til å kjøpe aksjer, råvarer eller valuta til en viss pris i framtida, vanligvis høyere enn det som er prisen når avtalen inngås.