Illustrasjon med teksten: Hvem setter premissene for fremtiden?

Den største teknologiske endringen siden forbrenningsmotoren foregår akkurat nå. Den nye digitale økonomien vil endre livene våre på godt og vondt, men hvem setter premissene for hvordan fremtiden blir seende ut?

Politikerne har så langt overlatt det til teknologigigantene å legge premissene, og teknologigigantene presser på for at de skal fortsette med det, gjerne gjennom detaljer med liten tekst i nye handelsavtaler. Det trenger ikke være sånn, vi kan fortsett ta kontrollen og legge premissene for fremtiden i fellesskap og med demokratiske spilleregler.

Det viktigste er at vi forstår hva som foregår.

Her er 6 ting du må vite om den nye økonomien:

Data er en ressurs og et råmateriale, i likhet med oljen, som selskaper utvinner. Det er kvantiteten på dataen som avgjør kvaliteten. Selskapene er således helt avhengig av å hente ut store menger data for å kunne dra nytte av den.Det er ingen tilfeldighet at de fleste appene og tjenestene vi bruker til daglig på nettet er gratis. Det er fordi det er «vi» som er produktet. Det er vi som gir disse appene en verdi: gjennom all den informasjonen vi gir fra oss. Det er du og jeg som produserer all data. Dette gjør vi hele tiden, gjerne helt ubevisst. Når du åpner en app, liker et bilde på Facebook, finner raskeste vei med GoogleMaps og leser nettaviser gir du fra deg verdifull informasjon om deg selv, dine vaner og preferanser. Denne «dataen» blir lagret, satt i system og analysert av de store teknologiselskapene. Disse selskapene selger så informasjonen de har innhentet om oss videre til annonsører og andre selskaper på tvers av landegrensene. Dataen som kjøpes brukes til videre til tilpasset markedsføring, kredittvurdering, forsikringsprising og overvåking på arbeidsplassen. Viktigst er likevel hvordan data brukes for å skape kunstig intelligens.

Kunstig intelligens er hverken virkelighetsfjernt eller science fiction. Det er maskinlæring. Dagens teknologi gjør slik at maskiner kan se detaljer og strukturer i en stadig høyere hastighet, og på den måten se mønster, struktur og mening i enorme datamengder. For å finne slike mønster, trengs det algoritmer, og som nevnt råstoffet data.I dag er algoritmer en del av hverdagen gjennom tjenestene vi bruker. I prinsippet er alle dataprogram og apper algoritmer, men i lys av maskinlæring så snakker vi om algoritmene som gjør datamaskiner i stand til å forstå, analysere og forutsi verden. Det krever at enorme mengder data blir samlet sammen og matet inn i algoritmene. Algoritmer er grunnlaget for at annonser på nettet blir målrettet mot deg, for førerløse biler som stopper ved rødt lys og for datamaskiner som kan stille diagnoser på et sykehus.Uten eierskap til og kontroll med råstoffet, data, kan man ikke utvikle denne nye teknologien. Samtidig som de største teknologiselskapene investerer opptil 500 milliarder kroner i maskinlæring de neste årene, sitter myndighetene passive på sidelinjen.Maskinlæring vil komme til å styre samfunnsutviklingen i tiden fremover. Da er det avgjørende at myndighetene følger på, for å sikre at teknologien og utviklingen kommer de mange, og ikke bare de få, til gode.

Vår data kjøpes og selges til land som har svært ulikt syn på personvern. I Europa, og i Norge som sådan, blir personvern sett på som en rettighet. I USA blir personvern sett på som et konkurransefortrinn for de selskapene som velger å tilby det, mens i Kina kjenner de færreste til konseptet. Dersom selskaper kan sende data over landegrenser eller lagre i usikre «skyer» utfordres dagens personvernlover. Sensitiv data og informasjon om oss står i fare for å bli misbrukt og havne i feil hender dersom vi tillater fri flyt av data på tvers av landegrenser. I disse dager forhandles det om en rekke handelsavtaler som har som formål å få på plass bestemmelser som krever «fri flyt av data». Norges regjering støtter flere initiativ som kan føre til mindre kontroll over personsensitive data.

Teknologigigantene kan snart sette premissene innenfor store deler av offentlig sektor dersom de får fortsette sin monopolvirksomhet. Et godt eksempel på dette er Google sin kunnskap om infrastruktur, kjøremønster og veinett gjennom flere år med innhenting av data om dette. Kan vi snakke om offentlig transport og kollektivtrafikk i fremtiden, dersom Google eier teknologien og infrastrukturen for førerløse biler og busser? Det er kun en sektor hvor myndighetene står i fare for å bli leilendinger av Google. Sammen med andre dominerende teknologiselskaper er Google på vei inn i sektorer som helse, utdanning, strøm, vann, post og søppelkjøring.Dette utfordrer demokratiet og politikernes handlingsrom. Dersom myndighetene blir helt avhengige av teknologien og kunnskapen som disse selskapene sitter på, vil vi ikke på demokratisk vis kunne regulere selskapenes rolle i samfunnet.

Skattesystemet vårt brister som følge av teknologisk utvikling og kreative selskapsstrukturer. Derfor betaler Apple 0,005 prosent skatt i EU. Utviklingen av digitaløkonomien gjør skatterettferdighet enda viktigere. Enhetlig skattlegging, «Google-skatt» og nedkjemping av skatteparadisene kan redusere ulikhet og gi fellesskapet flere ressurser til å gjøre verden til et godt sted å leve.Teknologigigantenes enorme og tilnærmet skattefrie inntekter, sammen med de massive direkte og indirekte subsidiene de får, gjør også at de får finansielle muskler til å utvikle ny teknologi. Dette går på direkte bekostning av mulighetene for demokratisk kontroll over utviklingen av ny teknologi. Istedenfor støtteordninger for teknologi som kommer alle til gode, så utvikler teknologigigantene for å skaffe seg enda større overskudd og monopolmakt.

Å temme teknologigigantene må gjøres med en digital industripolitikk. Digital industripolitikk skiller seg ikke så mye fra annen industripolitikk, men det krever politikk og satsing på offentlig utdanning og forskning innen sektoren. Offentlig eierskap av infrastruktur og råmateriale (data), åpen kildekode, samt deling av immateriell kunnskap og teknologi kan utvikle det lokale næringslivet og utvikle nye offentlige tjenester. Det er på tide å temme teknologigigantene og regulere deres virksomhet, for på den måten sikre at demokratiske prinsipper og befolkningens rettigheter kommer foran profitthensyn.

Sammen kan vi gjøre noe med premissene for framtidens samfunn, men det krever politisk vilje og det krever bevissthet om hva som skjer.