Skriv under mot datahandels­avtalen i WTO – redd vår digitale framtid

Regjeringen forhandler om en ny avtale i Verdens handelsorganisasjon som vil overlate enda mer makt til dagens teknologigiganter.

Si nei til datamonopol

Les mer om avtalen og konsekvensene under

Norge må trekke seg ut av de pågående forhandlingene om en ny datahandelsavtale i WTO.

Nei til datamonopol

1,461 underskrifter = 49% av målet
0
3,000

Del dette med dine venner:

   

Opplever du tekniske problemer med å signere ta kontakt med kampanje@attac.no

Hva er saken?

Regjeringen forhandler nå om en avtale om såkalt «elektronisk handel» i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men en slik avtale vil omfatte mye mer enn handel på nett.

Vi sier nei til en avtale nå fordi vi må sikre digitale rettigheter og demokratisk kontroll. Vi må hindre at enkeltselskaper får tilnærmet monopol i den digitale økonomien. Avtalen handler først og fremst om å fjerne vårt politiske handlingsrom og hindre politikerne i å kunne regulere den digitale økonomien i fremtiden. Å inngå en avtale som legger sterke føringer og begrensninger for hvordan vi skal forholde oss til den den fremvoksende, digitale økonomien i fremtiden er ikke bare uklokt, men også udemokratisk. Å inngå en bindende handelsavtale om denne tematikken før vi har utviklet vår egen digitale industripolitikk er prematurt og problematisk.

Vi må derfor stoppe de pågående forhandlingene. Forhandlinger på Norges vegne må foregå med et klart mandat, forankret i brede demokratiske debatter. Vi må sørge for at reglene for den digitale økonomien er skrevet av og for alle, ikke av og for de få. Bare slik kan vi oppnå en digital fremtid med felles velstand og et anstendig arbeidsliv.

Hvorfor er det viktig?

Avtalen vil få konsekvenser for blant annet personvern, forbrukerrettigheter, arbeidstakerrettigheter, velferdsstaten og demokratiet.

Stadig flere tjenester blir digitalisert, fra apper for matlevering og taxi-bestilling til personlig dosering av medisiner eller kirurgi. Vi har gått fra nettbank til at teknologiselskaper som Apple tilbyr innebygde kredittkort i sine apper og at Facebook snuser på å lage sin egen valuta. Stadig mer av økonomien blir altså digitalisert, og spesielt inntoget av algoritmer og kunstig intelligens vil påvirke absolutt alle sektorer.

Denne avtalen om «elektronisk handel» vil ikke bare handle om å bestille klær på nettet, men påvirke alt fra elektroniske journaler på sykehus eller «cruise control» i biler til internasjonale finansmarkeder.

Det absolutt viktigste i digitaliserings­prosessene og utviklingen av kunstig intelligens er tilgang til data. Det kan være alt fra hva du «liker» på Facebook til hva du handler på butikken til legejournaler og ansiktsgjenkjenning. Kun med store mengder data som dette kan man lære opp datamaskiner til å kjenne igjen ting. Uten slike data, samlet inn fra virkelige mennesker, kan man ikke lage algoritmer som kan være «intelligente». Bare slik kan datamaskinene kjenne igjen ansikter, forstå trafikkbilder eller gjette seg til hvilken reklame som er relevant for deg. Hvordan handel med, og kontroll over, slike data skal reguleres vil bli bundet opp av denne avtalen, så den er reelt sett en datahandelsavtale.

Hva vet vi?

Under toppmøtet i Davos i 2019 var Norge blant en utbrytergruppe på 82 nasjoner som ble enige om å starte forhandlingene om et såkalt «bindende regelverk for elektronisk handel» i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Dette til tross for at flertallet av WTOs 164 medlemsland i 2017 sa nei til forhandlingene om et slikt regelverk. Afrika-gruppen, Brasil og en rekke andre utviklingsland begrunnet sin motstand med at tematikken var for fersk og at de fleste land fortsatt ikke hadde sin egen digitale strategi for fremtiden. Den internasjonale fagbevegelsen og sivilsamfunnet er også svært skeptiske til disse forhandlingene.

Det vi vet om forhandlingene og innholdet er basert på offentlige posisjonsdokumenter til forhandlingene fra USA, Kina og EU. I tillegg så vet vi hva ulike pressgrupper har sagt de ønsker å få med. Fra norske myndigheter får vi derimot vite svært lite.
Det ser ut til at svært mye av det som var foreslått for tjenestesektoren i avtaler som TISA, TPP og TTIP også blir tatt med inn i disse forhandlingene.

En rekke forbund og organisasjoner står sammen med Attac mot dathandelsavtalen. Les det felles oppropet her

Åtte grunner til å si nei til avtalen

  1. Amerikanske og kinesiske teknologi­­giganter vil legge premissene for vår fremtid

    De amerikanske teknologigigantene Google, Facebook, Amazon, Apple og Microsoft, sammen med kinesiske Alibaba, er blant de viktigste pådriverne for denne avtalen. Disse har i dag i stor grad monopolmakt på sine områder, og enorme finansielle muskler som gjør at de kan kjøpe opp og ut konkurrenter. Det vil bli svært vanskelig å utvikle en digital industri utenfor disse monopolene, uansett om man er Norge eller Uganda.
    Samfunnet trenger et alternativ til amerikanske og kinesiske teknologiselskaper. Framtidens løsninger i industri og offentlig sektor krever andre prioriteringer enn de som gjøres i styrerommene i Beijing eller Silicon Valley.
    I EU og USA diskuteres allerede ulike tiltak for å begrense denne monopolmakten, men en ny avtale skrevet på selskapenes premisser vil istedenfor begrense reguleringen av selskapene.

    Blant annet senator og presidentkandidat Elisabeth Warren i USA har tatt til orde for å splitte opp de amerikanske teknologigigantene som Google, Amazon og Facebook. En WTO-avtale kan gjøre dette og andre tiltak mot gigantene vanskelig å gjennomføre.
  2. Norges posisjon er uklar og bygger på TISA

    Siden slutten av mai 2019 har det vært 14 forhandlingsrunder. Først i februar 2020 offentliggjorde regjeringen sin posisjon i forhandlingene, etter press fra Attac og flere stortingsrepresentanter. Mandatet er uklart og delvis selvmotsigende, det eneste som er klart er at Telenors internasjonale markedsadgang er regjeringens prioritet. Det er likevel klart at viktige samfunnshensyn kun blir ivaretatt med tomme floskler og vage formuleringer om at «man vil jobbe for» dem. Regjeringen skriver eksplisitt at de bygger på norske posisjoner i TISA-forhandlingene.
    De norske forhandlerne har heller ikke spesiell kompetanse på digital økonomi, men er valgt ut på grunn av sin erfaring fra WTO-systemet. Uten en bred demokratisk debatt om hvordan den digitale økonomien skal reguleres, så er det uansvarlig å forhandle om internasjonale reguleringer som begrenser det politiske handlingsrommet.

    Ine Marie Eriksen Søreide
    Regjeringens mandat i forhandlingene ble først offentlig et år etter at forhandlingene startet.
  3. Personvernet blir truet

    Avtalen vil kreve «fri flyt» av data over landegrensene. Dette betyr at norske data kan lagres hvor som helst i verden, og at norske myndigheter dermed mister muligheten til å regulere hvordan de skal brukes. Dette er åpenbart et problem for personvernet. Hvis våre data blir lagret i et tredjeland så er de ikke omfattet av norske personvernregler.
    Bare 58 prosent av verdens land har et personvernregelverk, og mange land som Kina og USA har helt andre oppfatninger om hvordan det bør reguleres. Både grov kommersiell utnyttelse og misbruk fra både myndigheter og selskaper kan bli resultatet.

    Kina holder på å innføre et «sosialt poengsystem» der alt du gjør, fra hva du kjøper på butikken til hva vennene dine i sosiale medier sier, kartlegges og gir deg en poengscore som vil kunne bestemme hvilke rettigheter og fordeler du har som borger. Et slikt system får vi ikke i Norge, men forsikringsselskaper verden over vil gjerne lage lignende systemer der de kan bruke datainnsamling til å bestemme hva du skal betale i forsikringspremie.
  4. Fri flyt av data betyr at vi mister kontrollen

    Kontroll over data handler om mer enn personvern. Google startet med å tilby enkle internettjenester som e-post og søk. Nå lager de kunstig intelligens for helsevesenet i Storbritannia, transportsystem i USA og er på full vei inn i norsk skole. Snarere enn å bare bruke persondata til å lage nett-tjenester, produserer de i dag kunnskapssystemer som er avgjørende for infrastrukturen i samfunnet. Dette har vært mulig fordi data har blitt behandlet som noe alle kan ta fra fellesskapet, og eie privat.
    Skal andre enn teknologigantene få være med å fatte avgjørelsene om hvordan framtidens samfunn skal se ut, så må data bli et offentlig gode. Det blir skapt av fellesskapet og må tilhøre fellesskapet, så det kan komme alle til gode. Hvis noen få selskaper eier alle viktige data er det de som får kontrollen. Skal vi på noe som helst vis ha demokratisk kontroll, må data lagres der de skal brukes, altså lokalt. Datahandelsavtalen vil derimot påby at selskaper skal kunne lagre data hvor de vil, utenfor demokratisk kontroll.

    Skjermbilde fra Google Maps med reklame for Uber
    Google Maps er i dag en viktig tjeneste for både bedrifter, privatpersoner og offentlige virksomheter. Dataene, som rutetider og adresse-registeringer, er hentet fra offentlige og åpne kanaler. Samtidig så reklamerer appen for at du skal bruke Uber istedenfor kollektivtransport, og Google tjener penger på å vite hvor folk er til enhver tid. Slike kunnskapssystemer skapt av teknologigigantene trenger lover og regler for å sikre at de kommer alle til gode, men muligheten for å gjøre det er truet av avtalen.
  5. Avtalen vil forby innsyn i hvordan teknologien virker

    Avtalen vil forby at myndighetene kan kreve innsyn i kildekoden til programvaren, slik at de ikke kan kontrollere hvordan teknologien virker. Dette vil være et enormt hinder for enhver regulering av teknologi i alle sektorer. Sofistikerte regnskapsprogrammer kan, for eksempel, lages for å unngå skatt uten at det oppdages og ulovlig overvåkning av ansatte på arbeidsplassen eller spionasje på viktige samfunnsfunksjoner vil være mulig. Juks med utslippsgrenser slik Volkswagen ble avslørt med i 2018 vil heller ikke kunne bli oppdaget og rettet opp i.

    Huawei-telefon
    Kinesiske Huawei er omstridt som leverandør til 5G og av vanlige mobiltelefoner fordi folk frykter kinesisk overvåkning. Uten innsyn i hvordan teknologien bak virker har heller ikke myndighetene mulighet til å kontrollere om det faktisk skjer.
  6. Krav om teknologi­overføring vil bli forbudt

    Norsk oljeindustri er bygd på kravet om at oljeselskapene som kom hit skulle dele kunnskapen og teknologien sin med oss, slik at vi kunne bygge opp vår egen industri og selv høste større del av oljeformuen. Datahandelsavtalen vil derimot gjøre det umulig for land å kreve slik teknologioverføring for digitale tjenester og investeringer, og slik hindre andre land i å bygge opp sin egen industri. Dette vil være katastrofalt for fattige land som dermed bare får bli med på den digitale utviklingen som sluttbrukere, men vil også ramme små land som Norge.

    Kvinner i Nigeria på kurs
    Teknologioverføring, både med tilgang til og kunnskap om teknologien, er grunnsteinen for at fattige land skal kunne utvikle sin egen industri. Også rike, men små land som Norge trenger fortsatt teknologioverføring hvis vi skal kunne henge med i framtidens digitale industriutvikling.
  7. Avtalen vil hindre regler for ny teknologi

    Se for deg selvkjørende biler på veien. Når de krasjer, blir bilprodusenten stilt til ansvar på en annen måte enn en bilprodusent blir med dagens teknologi. I dag har sjåføren som regel ansvaret. I morgen trenger vi kanskje nye lover og regler som retter seg spesielt mot de selvkjørende bilene, og de systemene som ligger bak. Datahandelsavtalen kan stanse nettopp slike regler.

    Datahandelsavtalen vil sette krav om «teknologisk nøytralitet», som betyr at man ikke kan innføre spesielle regler for en type teknologi innenfor en sektor, mens andre typer teknologier slipper unna. Egne regler for nye teknologier blir framstilt som diskriminering som gir noen selskaper en ulempe i konkurransen med gamle teknologier. Dette er blind teknologi-optimisme, vi trenger politisk handlingsrom for å takle utfordringene med ny teknologi. Derfor bør vi ikke binde oss til kravet om «teknologinøytral» regulering.

    Selvbetjent kasse på Meny
    Automatisering og nye digitale løsninger erstatter stadig mer i hverdagen. Noen ganger går det helt fint, andre ganger må vi se på hva slags samfunn vi ender opp med. Avtalen vil hindre oss i å regulere for problemene som kommer med nye løsninger.
  8. Avtalen vil gi finansbransjen fullt frislipp

    Finansielle data, altså opplysninger som hvor mye penger og gjeld du har eller hvor du handler, vil bli omfattet som andre data.
    Finansbransjen blir i økende grad digitalisert, fra den klassiske nettbanken til dagens apper for mikrolån, forsikring og betaling og framtidens digitale kontrakter bygd på blokkjede-teknologi. Allerede kan penger flyttes til andre siden av kloden på sekundet. Hvis finansielle data kan flyttes like lett vil det være svært vanskelig for myndighetene å regulere finansnæringen, siden lån og forsikring kan tilbys gjennom apper fra andre siden av kloden. I bedriftsmarkedet og på finansmarkedene er mulighetene med digitalisering enda større enn bare apper, der såkalt «fintech» er et satsningsområde for alle store finansselskaper.
    Finansbransjen «shopper» allerede skattereguleringer fra skatteparadis, men vi risikerer en fremtid der de kan operere helt uten landegrenser og dermed alle reguleringer som beskytter oss.

    Apple Pay i bruk
    Med fri flyt av data vil potensielt tjenester som Apple Pay, eller Facebooks foreslåtte egne valuta, kunne gjøre alle betalinger utenfor norsk lov, selv om du handler i en norsk butikk.
Bildekreditering:

Elizabeth Warren : Gage Skidmore via Wikimedia Commons, Ine Marie Eriksen Søreide: Amber I. Smith via Wikimedia Commons, Illustrasjon med kameraer: ukjent, Skjermbilde , Huawei-telefon: Jaroslav Nymburský på Pexels, Kurs med nigerianske kvinner : «Kaizenify» via Wikimedia Commons, Selvbetjeningskasse : «Wolfmann» via Wikimedia Commons, Apple Pay : «Mybloodtypeiscoffee» via Wikimedia Commons