Hender som låner og betaler tilbake med mynter.

Gjeldsrettferdighet

Statsgjeld og gjeldskriser er en av de viktigste årsakene til global ulikhet. Det kan vi gjøre noe med!


Hvorfor snakker vi om gjeld?

Ved siden av skatt er lån en måte for stater å finansiere sin egen drift på. Det er vanlig at stater finansierer prosjekter som skaper utvikling og økonomisk vekst gjennom lån, eller tar opp lån for å finansiere sine budsjettunderskudd.

Disse lånene tilbys i utstrakt grad fra internasjonale banker og andre private aktører. Det er også vanlig at en del utviklingshjelp kommer som lån. Akkurat som bedrifter og privatpersoner ender stater av og til opp i en situasjon hvor de ikke kan betale tilbake lånene sine.

Illustrasjon: Politisk kart over verden

Slik statsgjeld fører til en massiv overføring av penger fra fattige land til rike land. For hver krone i utviklingshjelp betaler fattige land 1,30 kroner ned på statsgjeld.

10
10

*Tall fra 2012. Hentet fra World Debt Figures 2015

Statsgjeldkriser

Siden 1980- tallet har vi vært vitne til hvordan statsgjeldskriser har rammet fattige land. Parallelt med den økonomiske veksten i industrilandene i etterkrigstiden opplevde de tidligere kolonistatene at de ble hengende etter i den teknologiske – og økonomiske utviklingen. Stadig flere stater valgte å ta opp billige låne i et forsøk på å minske gapet. Oljeboomen i 1973 skulle vise seg å bli starten på en svært negativ spiral som resulterte i gjeldskrisen på 1980-tallet. De store bankene tjente store penger på den kraftige oljeprisøkningen, og så sitt snitt i å få nye store kunder på plass. De tilbøy billige lån med historisk lav rente.

Utviklingslandene ble på sin side hardt rammet av de økte oljeprisene, og så seg nødt til å ta opp statsgjeld for å betjene underskuddene. Dette gikk tilsynelatende bra helt frem til slutten av 1970-tallet. Da sank oljeprisen drastisk og vi så store økonomiske svingninger i verdensøkonomien. Rentenivået skøyt i været, og mange land så seg tvunget til å ta opp nye lån for å kunne betjene de gamle. Krisen var et faktum i 1982. Mexico var da første land som ikke lenger klarte å betjene gjelda si. Det man trodde ikke kunne skje, skjedde: et land gikk konkurs. I tiden som fulgte var det en rekke land i Latin-Amerika som opplevde det samme.

Alle fryktet at det globale banksystemet ville kollapse og kaste enda flere inn i gjeldsspiralen. Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken entret scenen med et uttalt mål om å redde det svekkede banksystemet. Det neste tiåret var preget av gjeldssletteinitativer og strukturtilpasningsprogrammer. IMF og Verdensbanken stilte urokkelige krav om nedskjæringer i offentlige utgifter og handelsliberalisering. Stater så seg tvunget til å åpne opp for mer frihandel, økt privatisering og deregulering for å få hjelp og gjeldsstøtte fra de store utviklingsbankene.

Etter finanskrisen slo innover oss i 2008 ble også en rekke rike, industriland kastet inn i en dyp gjeldskrise. En rekke stater hadde ikke anledning til å betjene lånene sine. Slik som utviklingslandene måtte forhandle med Verdensbanken og IMF, så de vestlige landene seg nå nødt til å forhandle med sine långivere. De visste altfor godt at uten en løsning med långiverne ville de bli møtt av sanksjoner og handelsboikott, og samtidig være uten muligheter for å motta nye lån i fremtiden.

Det internasjonale pengefondet har spilt en stor rolle i de store gjeldskrisene. For å unngå at banker og andre långivere har sett seg nødt til å slå seg selv konkurs, har IMF ofte overtatt gjelden. IMF er en overnasjonal organisasjon med 188 medlemsland, med hovedsete i Washington D.C, USA. I Europa har også den europeiske sentralbanken (ESB) tatt over mye statsgjeld fra banker og andre långivere. Sammen med IMF og EU-kommisjonen har de utgjort «troikaen» som har forhandlet med kriserammede EU-land som Hellas og Spania.

Gjeldsulikhet

Ingen låner ut penger for å være snille. De gjør det for å tjene penger. Det gjelder også de som låner penger til stater. Det får konsekvenser:

Illegitim gjeld

Lån til stater har vært regnet som svært trygge, siden stater tilsynelatende ikke kan gå konkurs. DDet har ført til at långiverne gjerne har sett gjennom fingrene på hvilke prosjekter og formål de låner ut penger til. Det har blitt gitt lån til brutale diktaturer, korrupte statsledere og til mange lite gjennomtenkte prosjekter.

Flere prosjekter i fattige land har vært satt i gang på initiativ fra långivere som var mer opptatt av pengene de kom til å tjene enn av å vurdere risiko og lønnsomhet. Det har blitt hoppet bukk over risikovurderinger, og hensyn profitt har gått på bekostning av mennesker og miljø. Dette har fått fatale konsekvenser for lokalbefolkningen som har betalt prisen for de ugunstige lånevilkårene og alvorlige konsekvensene.

Slik statsgjeld kalles for «illegitim gjeld», fordi lånene aldri burde vært gitt i første omgang.

«U-landsgjeld»

Utviklingslandene sin statsgjeld blir gjerne omtalt som «u-landsgjeld». Denne gjelden blir gjerne ansett som illegitim gjeld.

U-landsgjelden som har preget den fattigere delen av verden har fått alvorlige konsekvenser. Den store gjeldsbyrden som mange stater lever med, har fungert som en bremsekloss i deres utvikling og fattigdomsbekjempelse. Dette skyldes at disse statene ser seg nødt til å betale sine kreditorer fremfor å bygge opp en velferdsstat. Store summer går til betjening av gjeld fremfor oppbygging av helse – og utdanningssystemet.

Fra 1981 til 2000 økte gjelda fra 212 milliarder dollar til 2527 milliarder dollar. I denne perioden økte også andelen fattige i verden.

Illustrasjonfoto

Fra finanskrise til gjeldskrise

En del statsgjeld har oppstått fordi stater har tatt over gjeld fra private banker og andre selskaper som holdt på å gå konkurs. Disse selskapene og bankene har vært så store at konkurser ville fått negative konsekvenser for hele samfunnet. Disse bankene blir kalt «Too Big To Fail». Det var dette som skjedde i finanskrisen i 2008, og for land som Island, Portugal og Irland var dette hovedårsaken til at landene havnet i en gjeldskrise etterpå.

De som hadde tjent seg rike før finanskrisen slapp altså å betale regningen når det gikk galt. Den regningen satt staten og resten av samfunnet igjen med.

Gjeldskriseløsninger som skaper ulikhet

Forsøkene på å løse gjeldskrisene har ofte gjort vondt verre og skapt økt ulikhet i verden. Fra 1980 til 2000 økte andelen fattige i verden, og gjeldskriser sammen med forsøkene på å løse disse var en viktig årsak til det.

IMF og Verdensbanken gikk inn i landene med oppskrift på hvordan å komme seg ut av gjeldskrisen. Dette ble kalt «strukturtilpasningsprogram». Ifølge blant annet tidligere sjefsøkonom i Verdensbanken Joseph Stiglitz førte denne politikken til at mange land forble like fattige, men fikk større gjeld og en enda rikere elite.

Oppskriften var:

  • å kutte pengebruken på offentlige tjenester, inkludert skole og helse
  • å selge unna offentlig eiendom, privatisere offentlige tjenester og kutte i offentlige lønninger og pensjoner
  • å satse på nye eksportsektorer, for eksempel kaffedyrkning i Vietnam, for å få inn utenlandsk valuta til å betjene lånet
  • å åpne opp for og tilrettelegge for utenlandske investorer

Manglende «kickstart»

Dette skulle kickstarte økonomien. Det skjedde i liten grad, men det har derimot ført til stor ulikhet internt i landene. De nye sektorene og utenlandske investorne skapte ikke nye jobber, mens kuttene i og privatisering av det offentlige tilbudet førte til verre forhold for store deler av befolkningen.

At «strukturtilpasningsprogrammene» for fattige land ikke virket er det etter hvert bred enighet om. Verdenbankens egne statistikker viser at mellom 60 og 70 prosent av prosjektene deres på 1990-tallet regnes som mislykkede.

Til tross ford dette har den samme oppskriften blitt brukt i de kriserammede EU-landene i Sør-Europa etter finanskrisen i 2008. Nå kalles det «innstrammingspolitikk». Resultatet av dette er massiv arbeidsledighet i Spania og Hellas. I Hellas har en tidligere velferdsstat kollapset fullstendig.

Landene i krise er avhengig av flere lån og kan derfor ikke gjøre annet enn å adlyde når långiverne setter betingelser. Det betyr ikke at betingelsene er rettferdige, og de blir ofte også møtt med protester fra befolkningen.

Demonstrasjon mot innstrammingspolitikk i Hellas. Foto: occupiedlondon.org
Demonstrasjon mot innstrammingspolitikk i Hellas.

Gjeldsrettferdighet
Vi kan løse gjeldskrisene på annet og mer rettferdig vis:

Land i krise må få slettet gjeld eller få annen reduksjon av gjeldsbetalingen sin.

Gjeldslette og –nedskriving må skje uten at befolkningen blir skadelidende. Viktige offentlige tjenester som helse, skole og infrastruktur må vernes fra nedskjæringer og tvangsprivatisering.

Banker og andre långivere må ta sin del av tapene når stater havner i kriser.

Gjeld som er tatt opp av diktaturer og gjeld der investeringene ikke har hatt noen positiv effekt i mottakerlandet, altså illegitim gjeld, må slettes betingelsesløst.

Nyttige ressurser om gjeld og gjeldskriser

10 years on

6 ting du må vite om finanskrisa

Hva var den viktigste årsaken til finanskrisa i 2008? Hva kan vi lære 10 år etterpå?

Attac Norges rapport: På en den andre siden av finanskrisen - Norge som kreditor

På den andre siden av finanskrisen — Norge som kreditor

Norge var blant vinnerne etter finanskrisen i 2008 og den påfølgende gjeldskrisen i Sør-Europa etterpå. Attac Norges rapport På den andre siden av gjeldskrisen – Norge som kreditor forklarer hvorfor.

CADTM World Debt Figures 2015

Verdens gjeld

Gjeldsrettferdighetsaksjonen CADTMs rapport om verdens gjeld gir en god innføring i gjeldskrisene i dag. Her finner du gode tall på verdens gjeld og forslag til løsninger på gjeldskrisene.

SLUG - Nettverk for rettferdig gjeldspolitikk

SLUG

SLUG er en nettverksorgansiasjon for alle som jobber for gjeldsrettferdighet i Norge. På deres nettside kan du lære mye mer om gjeldskriser og gjeldsrettferdighet.

Nyheter og artikler om gjeldspolitikk

Sletting av u-landsgjeld – en effektiv bistandspolitikk

Store statlige gjeldsbyrder i kjølvannet av koronapandemien setter oppfyllelse av FNs bærekraftsmål i fare. Utviklingsland trenger hjelp til å løse statlige gjeldskriser for å sikre at ikke flere tiår med fattigdomsreduksjon går tapt.

Slett u-landsgjeld

Norge må gjøre mer i internasjonale fora for å løse u-landenes gjeldsproblemer.

Kan vi ikke bare slette den gjelda nå?

Koronapandemien blottlegger totalt verdens absurde gjeldsberg. Fattige land sleit allerede før den globale krisa med å sikre samfunnskritisk infrastruktur og institusjoner, på grunn av en illegitim gjeldstyngde. Nå forsterker pandemien problemene knytta til gjelden. Det er på overtid med gjeldsslette for utviklingslandene.

Den beste måten å mobilisere krisepenger på er gjeldsslette

Koronaviruset har stelt til trøbbel i hele verden, og politikerne må finne frem alle verktøyene de har – kanskje også finne opp noen nye. For mange myndigheter er verktøykassa tom, og det finnes ikke midler til mottiltak. Gjeldspause og slette er løsningen.

Argentina: Valgsjokk og en skakkjørt økonomi

Onsdag 28. august blokkerte titusener av mennesker en av de største gatene i Buenos Aires. Kravet var tiltak mot den økende sulten og endringer i regjeringens kuttpolitikk.

Afrikanske land har pådratt seg farlig stor statsgjeld

Kenya og flere andre afrikanske land har pådratt seg farlig stor statsgjeld. Deler av gjelda er til Kina, som kan ta viktig infrastruktur i pant om lånene ikke betales tilbake.

Venezuelakrisens økonomiske opphav

Venezuelas økonomiske og politiske situasjon er i en raskt nedadgående spiral. Statlig gjeldskrise er en av konfliktens viktigste årsaker.

Finanskapitalismen skaper større forskjeller

Finanssektoren har blitt større og mektigere de siste tretti årene. I vår nye finansialiserte kapitalisme er det de rikeste som har mest å vinne