Camilla Hansen leder Attacs arbeid med handelspolitikk. I dette nyhetsbrevet skriver hun analyser og kommentarer for å gi deg mer innsikt og bakgrunnskunnskap om de raske skiftene i dagens handels- og geopolitikk.
Handel og geopolitikk
Norsk handelspolitikk selger oss til tek-gigantene og hjelper ytre høyre
Det har skjedd store omveltninger i internasjonal handelspolitikk siden Trump ble president for andre gang. Trump fører handelskriger og bruker åpent toll som våpen, samtidig som USA har snudd ryggen til Verdens handelsorganisasjon (WTO). Men Trumps handelspolitikk tjener fortsatt storselskapenes interesser.
Faktisk gjør den det i enda større grad, fordi den amerikanske staten og de største amerikanske selskapene, særlig teknologigigantene, sine interesser har smeltet sammen. I likhet med sine forgjengere fortsetter Trump å forhandle fram nyliberale handelsavtaler – bare at han foretrekker å forhandle om tosidige avtaler der han kan legge større press på enkeltland til å gå med på avtaler som er enda mer udemokratiske, urettferdige og åpenlyst nykolonialistiske.
De fleste europeiske regjeringer, både på den tradisjonelle høyresiden og sosialdemokratiske regjeringer vil opprettholde status quo i handelspolitikken. De vil berge og styrke det rådende handelssystemet. Men problemet er at det er dette systemet som har brakt oss dit vi er i dag og det har vært i krise lenge.
Når alt blir handel
Handel kan være et av flere virkemidler for å redusere fattigdom, øke velferd og utvikling og til å bidra til miljøvennlig teknologi og produksjon. Men handel kan også bidra til det motsatte: økt fattigdom, større ulikhet, rasering av arbeidsplasser, mer forurensning og økte klimagassutslipp.
Om internasjonal handel skal komme land og lokalsamfunn og folk flest til gode, eller bare tjene en liten elite, kommer an på hvilke regler som setter rammene for handelen og hvem som skriver reglene.
Dagens handelssystem er dypt urettferdig og har vært det lenge. Det er fordi det er de rike landenes regjeringer som lager reglene, basert på ønskelistene til de største selskapene i disse landene. Når regjeringene forhandler fram handelsavtaler, forhandler de på vegne av sine respektive lands eksportindustrier med mål om å «erobre» nye markeder og hindre at andre land og lokalsamfunn innfører plagsomme reguleringer og skatter som begrenser selskapenes mulighet til å vokse og profittere.
Dagens handelssystem er dypt urettferdig og har vært det lenge.
Mens handelsavtaler før i tiden handlet om hvor mye toll man kunne legge på varer, griper dagens avtaler dypt inn i samfunn og politikk og omfatter samfunnsområder og aspekter av menneskelivet som aldri før har blitt ansett som handel. Da WTO ble opprettet i 1995 omfattet den en lang rekke nye handelsavtaler om alt fra jordbruk, velferdstjenester som helse, utdanning, drikkevann, kultur, media og finanstjenester, standarder for arbeid, miljø og matvarer og patenter på medisiner, frø og planter.
Det handler om å gjøre alt til handel, ved å åpne stadig nye markeder for store multinasjonale selskaper og ved å fjerne eller svekke regulering og politikk som legger begrensinger på selskapenes virksomhet. Avtalene gir selskaper rettigheter til å handle, samtidig som de krymper land og lokalsamfunns demokratiske handlingsrom til å innføre politikk som prioriterer mennesker og miljø foran hensyn til handel. Siden 1990-tallet har de fleste land i tillegg forhandlet fram et mylder av frihandelsavtaler med ett eller flere andre land, og disse går ofte lenger enn WTO.
Den er basert på et utdatert paradigme om ubegrenset økonomisk vekst som har ledet til katastrofal natur- og klimakrise.
Denne dypt urettferdige handelsmodellen har tiår tjent storselskapenes interesser på bekostning av mennesker og miljø. Den har rasert hele økonomiske sektorer, særlig i det globale sør. Den har skapt ekstrem ulikhet og et globalt oligarki der de åtte rikeste menneskene i verden nå eier mer enn halvparten av menneskeheten. Og den er basert på et utdatert paradigme om ubegrenset økonomisk vekst som har ledet til katastrofal natur- og klimakrise.
Musk og Zuckerberg er barn av det nyliberale handelsregimet
Samtidig mister folk troen på demokratiet og stemmer på ytre høyre-politikere som kommer med enkle løsninger. Men mistroen til demokratiet er malplassert, for det er nettopp mangelen på demokrati som skaper urettferdigheten og maktesløsheten mange opplever. Det rådende systemet har konsentrert antidemokratisk makt hos noen få gigantselskaper og milliardærer. Denne styrtrike eliten allierer seg nå med Trump og med høyreradikale partier og bevegelser i store deler av verden. Elon Musk, Mark Zuckerberg, Jeff Bezos og de andre tekoligarkene som flokker seg om Trump er barn av den nyliberale frihandelsmodellen.
De største av de største selskapene i dag er hovedsakelig amerikanske og et par kinesiske teknologiselskaper. Disse gigantene har tilnærmet monopolmakt i sektorene de opererer i og de besitter en formue som er større enn mange staters bruttonasjonalprodukt.
Teknologigigantene er også de som bruker mest penger på lobbyvirksomhet for å påvirke prosessene rundt handelsforhandlinger.
Teknologigantene har vokst seg så store og mektige fordi de har utvunnet og tatt kontroll over data, som er oljen, eller råstoffet, i den digitale økonomien. Kunstig intelligens er avhengig av enorme datamengder for å lære opp maskinene til å ta beslutninger. Når selskapene samler inn data, tar de eierskap på dataene og privatiserer dem. Med andre ord: selskapene tilraner seg data fra oss, våre relasjoner og våre samfunn, Bare tre selskaper, Amazon, Microsoft og Google, kontrollerer over 60 prosent av det globale markedet for skytjenester. Den som eier data, kontrollerer den digitale infrastrukturen og teknologiutviklingen, og har dermed makt til å legge premissene for framtidens samfunn.
De store multinasjonale selskapene har i mange år brukt sine enorme ressurser til å påvirke regjeringer og handelsbyråkrater til å forhandle fram handelsavtaler som beskytter selskapenes rettigheter. De begrenser staters, og lokalsamfunns, demokratiske handlingsrom til å føre politikk som setter mennesker og miljø foran kommersielle hensyn. I dag er det teknologiselskapene som er størst og dominerer den globale økonomien. Teknologigigantene er også de som bruker mest penger på lobbyvirksomhet for å påvirke prosessene rundt handelsforhandlinger og hvilke regler som havner på forhandlingsbordet.
Hva vil tek-gigantene ha i handelsavtaler?
Teknologiselskapene vil at handelsavtaler skal gi dem adgang på globale markeder og hindre framtidig regulering av den digitale infrastrukturen og selskapenes virksomhet. De vil ha tilgang på billig arbeidskraft verden over, frie tøyler til å øke sin monopolmakt og de vil slippe å betale skatt. Sist, men ikke minst, vil de ha rett til å utvinne personlige, sosiale og kommersielle data over hele kloden.
Tek-gigantene vil ha bindende regler i handelsavtaler om såkalt «elektronisk» eller «digital» handel. Dette er regler som de selv har skrevet og som tjener deres interesser. Her er tre av reglene som går lengst i å gi kontroll over data og digital teknologi til teknologigigantene, og som legger størst begrensninger på demokrati og folks rettigheter:
Dataflyt over landegrensene
Teknologiselskapene kaller det ofte «fri flyt av informasjon», men informasjonen og dataene er ikke frie. De blir i realiteten privatisert. Det er selskapene som samler inn dataene som eier dataene, ikke menneskene og samfunnene som dataene stammer fra. Regler om dataflyt i handelsavtaler gir selskapene som utvinner data rett til å selge, sende og behandle data, inkludert personlige data, hvor de vil.
Forbud mot lokaliseringskrav
Regler som forbyr offentlige myndigheter å kreve at utenlandske selskaper som opererer i landet skal lagre eller behandle dataene nasjonalt. Når data lagres i et annet land, er det dette landets lovverk som gjelder. Selskapene kan for eksempel lagre persondata i land med mye svakere personvernregulering enn landet der dataene ble utvunnet. Forbud mot lokaliseringskrav gjør det også vanskeligere å håndheve lover, oppdage og etterforske lovbrudd og skatteunndragelse. En viktig grunn til at teknologigigantene vil ha forbud mot lokaliseringskrav, er at selskapene trenger å eksportere persondata for å outsource jobber som for eksempel kundesentre og telemedisin til land med lave lønninger og svake arbeidsstandarder.
Hemmelige kildekoder og algoritmer
Tek-gigantene vil også ha bestemmelser som gir dem rett til å holde sine kildekoder og algoritmer hemmelige og forbyr offentlige myndigheter i landene de opererer i å kreve overføring av, eller tilgang til, kildekoden til programvare. Slike handelsregler hindrer myndigheter å undersøke hvordan selskapers programvare og KI-systemer virker, som er nødvendig å kontrollere at lovverk for blant annet personvern, konkurranse, arbeidsstandarder og miljø følges og å oppdage lovbrudd og skatteunndragelse. Hemmelige kildekoder og algoritmer gjør det også vanskelig å stille arbeidsgivere til ansvar for programvare og KI-systemer som overvåker arbeidere og som diskriminerer jobbsøkere på bakgrunn av kjønn, hudfarge, legning og funksjonsevne.
Regjeringer i vestlige land, den norske inkludert, lytter til tek-gigantene og etterkommer deres krav – både fordi de fortsatt er forankret i nyliberal ideologi, en ideologi som ser alle områder av samfunnet og menneskelivet som markeder, ser alt som kommersielle transaksjoner og som anser monopoler som effektive – og fordi de prioriterer geopolitikk og det å styrke relasjonen til USA foran digital suverenitet, digitale rettigheter og demokratisk kontroll. De har kjøpt Trumps og tekoligarkenes argument om at Vesten må vinne det globale tek-kappløpet mot Kina og at det derfor er om å gjøre å ta i bruk KI og ny teknologi så raskt som mulig mens politiske, etiske, sosiale og miljømessige hensyn kommer i annen rekke.
De har kjøpt Trumps og tekoligarkenes argument om at Vesten må vinne det globale tek-kappløpet mot Kina
En konsekvens av denne kombinasjonen av nyliberalisme, geopolitikk og naiv teknologioptimisme er at de fleste europeiske og vestlige regjeringer lukker øynene for den farlige alliansen mellom tek-oligarkene som eier verdens største og mektigste teknologiselskaper og de høyreradikale kreftene som er på frammarsj verden over.
Norge og EFTAs avtale med Singapore undergraver rettigheter og innskrenker demokratisk kontroll over den digitale økonomien
Til tross for den åpenlyse alliansen mellom Trump og tek-oligarkene og teknologigigantenes rolle i å fremme høyreradikale partier og bevegelser i Europa, fortsetter å holde fast ved det nyliberale handelsparadigmet og forhandle om handelsregler som tjener tek-gigantene.
Den 25. september 2025 undertegnet Norge og de andre EFTA-landene en avtale om digital økonomi med Singapore, EFTA–Singapore Digital Economic Agreement (ESDEA). Avtalen skal innlemmes som et nytt kapittel i frihandelsavtalen mellom EFTA og Singapore fra 2002.
ESDEA har mange av de samme bestemmelsene og formuleringene som EUs tilsvarende avtale med Singapore, EU-Singapore Digital Trade Agreement (EUSDTA). I likhet med den, inneholder ESDEA alle de tre ovennevnte reglene om dataflyt, forbud mot lokaliseringskrav og forbud mot å kreve overføring og tilgang til kildekoder og algoritmer. Avtalen vil dermed begrense politisk handlingsrom over data, digital teknologi, inkludert framtidige teknologier som ennå ikke er oppfunnet. Avtalen vil svekke grunnleggende rettigheter og undergrave demokratisk kontroll over den digitale økonomien og samfunnsutviklingen.
Avtalen har blitt forhandlet bak lukkede dører, uten offentlig debatt, offentlige høringer og konsekvensutredning. Forhandlingene ble kun nevnt med en setning i statsbudsjettet for 2024. Dette er et alvorlig demokratisk problem.
EFTA-landene har ikke ratifisert avtalen ennå. Det må vi hindre. For om avtalen ratifiseres og trer i kraft, kan den sette presedens for framtidige EFTA-forhandlinger med andre land og bli en modell for kapitler om digital økonomi i alle EFTAs frihandelsavtaler.
Bestemmelsene om fri flyt av data over landegrensene og forbud mot krav om lokal datalokalisering vil gi selskapene rett til å samle inn, analysere og kommersialisere data uten begrensninger og innebærer at norske myndigheter ikke kan kreve at data som utvinnes i Norge lagres på servere i landet.
Singapore har svakere personvern enn EU og Norge. For eksempel gjelder landets sentrale personvernregulering i begrenset grad for privat sektor. I tillegg er det betydelig risiko for at selskaper kan overføre norske data fra Singapore til tredjeland med enda svakere personvernregulering, som Kina eller USA.
Avtalens forbud mot innsyn i kildekoder, nevner ikke algoritmer. Men som ekspert på digital politikk og forbrukerrettigheter, Javier Ruiz Diaz, skriver i sin analyse av den tilsvarende klausulen i EUSDTA at kildekoder i KI-systemer er så omfattende at et forbud mot innsyn i dem i realiteten også forbyr innsyn i algoritmer. Hemmelig kildekoder og algoritmer kan gjøre det vansekelig eller hindre tilsyn me om lover om blant annet personvern, diskriminering, arbeiderrettigheter og forbrukerbeskyttelse følges. Det kan også bli vanskelig å regulere algoritmisk styring av arbeiidsplasser og overvåking av arbeidstakere.
I tillegg til de tre overnevnte reglene, vil ESDEA innføre et permanent forbud mot toll på digitale produkter og tjenester. Det vil begrense muligheten til å beskatte teknologiselskapene og skaffe offentlige inntekter. I følge FN-studier har forbud toll på digitale produkter og tjenester i WTO ført til store inntektstap, særlig for utviklingsland.
Avtalen innskrenker politisk og demokratisk handlingsrom til å innføre strengere regulering av KI, digitale plattformer, og til styrke regulering av blant annet forbrukerbeskyttelse, arbeidstakerrettigheter og personvern.
I tillegg vil avtalen gjøre det vanskelig å innføre nye og strengere reguleringer i framtiden, inkludert for teknologier og tjenester som ennå ikke er oppfunnet. Utviklingen av digital teknologi skjer så raskt og nye teknologier kommer til hele tiden. Det er umulig å forutse hvordan vi har behov for å regulere framtidige teknologier og tjenester som ennå ikke eksisterer.
Avtalen har mange unntak fra reglene, som tilsynelatende gir «rett til å regulere» for å oppnå en rekke samfunnshensyn. Men disse unntakene gjelder bare dersom en lov eller andre politiske tiltak er «nødvendig» og «ikke mer handelsbegrensende enn påkrevd». Slike svake og snevre unntak, som er typiske for handelsavtaler, har vært svært vanskelige å bruke i praksis.
Trumps handelspolitikk baner vei for teknologigigantene
Trumps regime i USA går i en stadig mer autoritær og fascistisk retning. Mens regimet innskrenker ytringsfrihet og grunnleggende rettigheter, forfølger, deporterer, fengsler og dreper migranter, minoriteter og politiske motstandere hjemme, går Trump til militært angrep mot det ene landet etter det andre – nå sist på Venezuela.
Men Trump bruker også handelspolitikk som et våpen for å tvinge gjennom sin destruktive agenda.
Den amerikanske presidentens skiftende tollsatser og endeløse handelskriger er tilsynelatende kaotiske og irrasjonelle, men det ligger en plan og en strategi til grunn. Trump bruker toll og handelspolitikk til å presse og true land verden over til å endre politikk, og fjerne grunnleggende rettigheter, slik at de amerikanske teknologigigantene kan fortsette å profittere og beholde sin monopolmakt. Slik kan USA bevare sin kontroll over den globale økonomien i overskuelig framtid.
I den offentlige debatten er det få som snakker om denne tydelige motivasjonen bak Trumps toll og handelskriger. Til tross for at Trump-administrasjonen har erklært det åpent fra første stund, og at alliansen mellom Trump og tek-oligarkene forlengst har blitt åpenbar for hele verden, snakker de fleste regjeringer, også den norske, om Trumps handelspolitikk som tradisjonell proteksjonisme. Derfor tar de til orde for å holde på og styrke den nyliberale handelsmodellen.
Baner vei for teknologigigantene
Toll, altså skatt på import av varer og tjenester, er et handelspolitisk verktøy som kan være både nyttig og skadelig. Det er avhengig av hvordan og hvorfor det brukes. Brukt konstruktivt kan det bidra til å beskytte lokal industri og arbeidsplasser i en utviklingsfase, verne lokal matproduksjon og sikre standarder for matvaretrygghet, helse, miljø og arbeiderrettigheter.
I Trumps hender derimot, er toll, og spesielt trusler om straffetoll, et våpen han bruker til å presse gjennom sin agenda. Det gjelder alt fra innvandring og narkotikapolitikk, til å skremme andre land fra å regulere, beskatte eller innføre annen politikk som begrenser de amerikanske teknologigigantenes profitt og vekst.
Det er to hovedgrunner til at Trump bruker handelspolitikk til å beskytte tek-gigantene. Den ene er at de bevilget milliarder til hans valgkamp i 2024 og brakte ham til Det hvite hus. Den andre er geopolitisk: å hindre at andre land, særlig Kina, utkonkurrerer USA på det digitale området og sikre at USA dominerer den digitale økonomien for all framtid. De fleste av verdens største teknologiselskaper er amerikanske. De kontrollerer de globale digitale plattformene, de sosiale mediene, skylagring, kunstig intelligens, og ikke minst råvaren i den digitale økonomien: data. Både tek-gigantene og Trump vil sikre seg at USA, gjennom amerikanske selskaper, beholder denne kontrollen, fordi den som kontrollerer den digitale økonomien, har makt til å legge premissene for framtidens samfunn.
Teknologiselskapene har i mange år drevet lobbyvirksomhet for avregulering, både nasjonalt i USA og internasjonalt. De har framstilt demokratisk vedtatte lover og reguleringer som begrenser deres profitt og vekst som handelshindringer og har presset på for handelsavtaler som tjener deres interesser. Det nye nå, er at Trump bruker toll som våpen for å tvinge land til å slutte å regulere amerikanske tek-selskaper som opererer i deres markeder.
Det nye nå, er at Trump bruker toll som våpen for å tvinge land til å slutte å regulere amerikanske tek-selskaper som opererer i deres markeder.
Ideen om å bruke toll som gjengjeldelse mot land som regulerer de amerikanske teknologiselskapenes virksomhet, ble lagt fram av Metas direktør Mark Zuckerberg allerede 10. januar i fjor i et intervju med den høyreradikale podcasteren Joe Rogan. «Vi vil jobbe sammen med president Trump for å slå tilbake mot regjeringer verden over», erklærte Zuckerberg, og tok til orde for at USA skulle bruke toll og tolltrusler til å «forsvare dets [USAs] selskaper».
Digital kapitalisme
Den nære relasjonen mellom amerikanske regjeringer og storselskapene har eksistert i mange tiår. Også i EU og i en lang rekke andre land har regjeringer lyttet mye mer til deres lobbyister enn til sivilsamfunn, fagforeninger og miljøbevegelsen. Men i USA under Trumps andre periode har relasjonen mellom Det hvite hus og de største selskapene – som i dag er teknologigigantene – utviklet seg til en symbiose. Den amerikanske statens geopolitiske interesser og de store amerikanske teknologiselskapenes økonomiske interesser har smeltet sammen. Trump-administrasjonen anser ikke bare andre lands regulering av digitale plattformer og teknologi som handelshindre (slik de alltid har blitt ansett under det nyliberale handelsparadigmet), men også som angrep på USAs suverenitet og nasjonale sikkerhet.
Dette framgår blant annet av memorandumet Defending American Companies and Innovators From Overseas Extortion and Unfair Fines and Penalties, som Det hvite hus publiserte i februar i fjor. Her erklærer den amerikanske presidenten at USA vil bruke straffetoll og andre gjengjeldelsesmekanismer mot land som legger reguleringer på amerikanske selskaper «som kan begrense selskapenes vekst eller virksomhet.» Memoet definerer amerikansk suverenitet som at ingen andre land skal regulere amerikanske selskaper, særlig ikke teknologigigantene. Å regulere de amerikanske teknologiselskapene er «å angripe amerikansk suverenitet» og utgjør en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet.
Handelspolitikkens mål blir da ikke å fremme konkurranse, men å fjerne den.
Den amerikanske tenketanken Information Technology and Innovation Foundation (ITIF), som finansieres av teknologigiganter som Amazon, Alphabet Apple, Meta, Microsoft og Uber, kaller andre lands reguleringer av den digitale økonomien for «ikke-tollmessige angrep» (non-tariff attacks) på amerikanske teknologiselskaper. Slike angrep utgjør ikke bare handelsbarrierer, men de «utarmer også Amerikas strategiske overtak,» ifølge ITIF. Tenketanken krever at «Washington må identifisere, avskrekke og motvirke slike tiltak for å hindre at USA avstår sitt teknologiske lederskap til andre nasjoner.»
Trumps mål er å hindre at andre, særlig Kina, utkonkurrerer USA i den digitale økonomien. Dette skaper en ny form for kapitalisme, skriver Sofia Scassera, forsker ved Transnational Institute, – en digital kapitalisme som kombinerer teknologisk monopol med statsmakt. Handelspolitikkens mål blir da ikke å fremme konkurranse, men å fjerne den. Den digitale kapitalismen er et økonomisk system «hvor en håndfull selskaper kontrollerer den globale økonomiens infrastruktur og bruker statsmakt til å holde fast på denne kontrollen.»
Straffetoll mot demokrati
Trump truer åpent land med straffetoll dersom de forsøker å regulere de amerikanske tek-gigantene. Denne politikken har blant annet blitt lagt fram i National Trade Estimate Report (NTE), en årlig rapport fra USAs handelsdepartement (USTR). NTE 2025 lister opp en lang rekke digitale reguleringer i flere titalls land som «urettferdige handelshindringer» som må fjernes. Det inkluderer blant annet personvern, konkurranselovgivning, online sikkerhet, KI-regulering og skatter på digitale tjenester. Trump veivet med NTE-rapporten da han kunngjorde tollsatsene USA ville ilegge land verden over den 2. april i fjor, dagen han erklærte for USAs Liberation Day.
Public Citizen har laget et kart som viser hvilke reguleringer tek-gigantene vil fjerne i ulike land. Den amerikanske presidenten tvinger land til å velge mellom å ofre innbyggernes rettigheter, demokratisk handlingsrom og teknologisk suverenitet, eller å bli utsatt for økonomiske sanksjoner.
En annen rapport som ligger til grunn for Trumps toll mot land som regulerer teknologigigantene og amerikanske storselskaper generelt, er Reciprocal Tariffs Report, som USTR leverte til Trump i april. Rapporten er hemmelig og USTR har så langt nektet å offentliggjøre den. Den amerikanske forbrukerrettighetsorganisasjonen Public Citizen har imidlertid analysert hundrevis av sider med innspill som teknologiselskapene har sendt inn til USTR. Selskapene krever at Trump skal fjerne en mengde lover og reguleringer i over førti land, både eksisterende og foreslått lovgivning. Public Citizen har laget et kart som viser hvilke reguleringer tek-gigantene vil fjerne i ulike land. I Norge vil Trump fjerne regulering av skylagringstjenester og begrensninger på eksport av data om norske innbyggere og samfunn.
På denne måten tvinger den amerikanske presidenten land til å velge mellom å ofre innbyggernes rettigheter, demokratisk handlingsrom og teknologisk suverenitet, eller å bli utsatt for høye tollsatser og økonomiske sanksjoner fra USA. Gjengjeldelsen kommer ikke bare på det digitale området, men innenfor alle sektorer: Fra toll på franske viner, tyske biler, italienske tekstiler til en 50 prosent toll på stål og aluminium fra EU. Trump har også innført 50 prosent toll på brasilianske varer for Brasils forsøk på å regulere sosiale medier og digital teknologi i samfunnets interesser.
Ikke gi etter for Trump!
Istedet for å stå opp mot Trumps autoritære regime og kjempe for demokrati og folks rettigheter i det digitale samfunnet, har mange regjeringer gitt etter for Trumps press – for å slippe enda høyere toll.
EU-kommisjonens forslag om den såkalte digitale omnibusen er et eksempel på det. Lovpakken er resultat av massivt press fra Trump-administrasjonen og de amerikanske teknologigigantene, og vil svekke personvern, digitale rettigheter og vanne ut regulering av tek-gigantene dersom den blir vedtatt. Det vil også ramme Norge som har sluttet seg til EUs digitale reguleringer.
Men land som gir etter for Trump, gjør seg bare sårbare for ytterligere press. For gir du Trump lillefingeren, tar han hele armen. I et møte med EU-kommisjonen den 24. november, sa USAs handelsminister, milliardæren og den tidligere Wall Street-investoren, Howard Lutnick, at den digitale omnibus ikke går langt nok, og krevde at EU må avregulere enda mer i bytte med at USA skal redusere tollen på europeisk stål og aluminium.
Trumps tolltrusler og handelskriger har også ført til at en rekke land har gått med på å forhandle om nye handelsavtaler med USA, såkalte «rammeverkavtaler«. Disse avtalene er svært ensidige og utelukkende på USAs premisser. Land etter land har gitt slipp på viktig politikk som de har holdt fast på i mange år og forpliktet seg til å liberalisere og avregulere på alt fra mat og jordbruk, medisiner, helsetjenester, miljø og arbeidsstandarder, og ikke minst data og digitalisering, mens USA knapt nok forplikter seg til noe som helst. For eksempel vil handelsavtalene med Malaysia og Kambodsja binde landene til å endre, eller avstå fra å innføre, en lang rekke politiske tiltak som forsøker å regulere digital teknologi og tjenester eller teknologiselskapenes virksomhet.
Skal vi stoppe Trumps angrep på demokrati, rettigheter og planeten og stanse ytre høyre framvekst, må vi ta makten fra teknologigigantene som har fått Trump dit han er i dag. For å gjøre det må vi endre reglene for den digitale økonomien slik at de kommer mennesker, samfunn og miljøet til gode, og ikke sementerer teknologigigantenes monopolmakt og kontroll over data og den digitale infrastrukturen. Den norske regjeringen må ikke forhandle fram avtaler som hindrer stater og lokalsamfunn i å regulere den digitale økonomien. Vi må ta demokratisk kontroll over vår tids viktigste ressurs, data, og vi trenger politisk handlingsrom til å utvikle alternativer til tek-gigantenes plattformer og monopoler.
Bildet av Trump på toppen er fra 15. januar, og er hentet fra Flickr. Bildet er tatt av Molly Riley for Det hvite hus, brukt med United States Government Work-lisense.
