Hva er viktigst:
Planet eller profitt?

Internasjonale miljøavtaler som Parisavtalen pålegger verdens land å gjøre sitt for å redde oss fra økologisk kollaps. Samtidig er internasjonale handels- og investeringsavtaler utformet slik at de nettopp undergraver muligheten til å innføre nødvendige miljøtiltak.

Dagens handelssystem hindrer oss altså i å redde planeten.

Vi trenger et nytt handelssystem.

Denne siden oppsummerer hovedfunnene fra Attac Norges rapport På kollisjonskurs med planeten og våre krav for et bedre internasjonalt handelssystem. Bla nedover for å få hovedpunktene eller hopp direkte til svarene nederst på siden:

Avtalene inneholder bestemmelser som bidrar til mer forurensning og miljø­ødeleggelser

Mer utslipp

Handelsavtaler skal fremme internasjonal handel, men internasjonal handel bidrar i seg selv til forurensing og miljøødeleggelser. Når varer fraktes verden rundt, for eksempel fisk som fiskes i Norge, sendes til Kina for filetering og så tilbake til Norge for å selges i våre dagligvarebutikker, utnytter bedriftene fordelene med internasjonal handel. Samtidig så er det åpenbart at dette gir større utslipp på grunn av transportbruk.

Internasjonale investeringer gir økonomisk vekst. Veksten skapes oftest på grunnlag av utarming av natur og livsgrunnlag, samt rasering av et trygt arbeidsliv og menneskerettigheter for de av oss som allerede har minst. Samtidig er internasjonale investorer ofte involvert i de største miljøskadene og slipper unna ansvar. Handels- og investeringsavtaler legger til rette for at internasjonale investorer kan slippe unna ansvaret for deres investeringer.

Forbud mot lokale tiltak

Handelsavtaler vektlegger at utenlandske selskap skal kunne konkurrere på like vilkår med lokale selskap. Derfor har avtalene forbud mot en rekke tiltak som støtter lokal produksjon. Dette rammer subsidier til å utvikle ny bærekraftig industri, og begrenser tiltak som kan være med å bevare biologisk mangfold.

Forbud mot grønn energistøtte

Tilsvarende har flere handelsavtaler krav om såkalt «teknologinøytralitet». Det betyr at myndigheter ikke har lov til å gi enkelte typer teknologi fordeler framfor andre. Dette rammer muligheten til støtte «grønn energi» på bekostning av fossilbasert energi.

Handelsavtalene fremmer miljøskadelig landbruk

Handelsavtaler legger stor vekt på økt handel med landbruksprodukter på tvers av landegrensene. Det fremmer industrielt landbruk for eksport på verdensmarkedet framfor mer bærekraftig småskala landbruk. Det rammer spesielt småbønder og kystfiskere i fattige land som mister land og levebrød. Industrijordbruk av eksportprodukter som palmeolje, mais, soya og kjøtt er også direkte årsak til ødeleggelse av regnskog, savanner og våtmarker. Tiltak mot skadelig industrielt landbruk og for bærekraftig småskala landbruk er i strid med regelverket i avtalene.

Avtalene behandler miljøvern, arbeider­- og menneske­rettigheter som handels­hindringer

Handelsavtaler legger opp til at det skal være mest mulig fri konkurranse. Toll og andre tradisjonelle tiltak som beskytter et lands næringer mot konkurranse fra utenlandske konkurrenter er derfor nesten forsvunnet i internasjonal handel, med noen få unntak. For å unngå at land bruker andre tiltak for å beskytte sine næringer vil handelsavtaler også regulere såkalte «ikke-tollmessige handelsbarrierer».

«Unødvendige hindringer»

Her ønsker man å sikre at politiske tiltak og prosedyrer ikke utgjør «unødvendige hindringer for internasjonal handel». Hvis målet er mest mulig fri konkurranse gir dette mening, men problemet er at det griper inn i en rekke viktige lover. Alle lover der noen land har strengere vern enn andre, enten det gjelder hvilke rettigheter arbeidere har, miljøvern og rettigheter man har som forbruker, kan framstilles som en slik handelsbarriere. Til og med en del tiltak mot menneskerettighetsbrudd kan framstilles slik, som tiltak mot moderne slaveri eller regler som sikrer at arbeidere har lov å organisere seg. Først og fremst rammer det likevel miljølovgivning og lovverk mot skadelige stoffer i mat og andre produkter.

Kostnaden ved handelsavtaler

Om et land mener en lov eller regulering innført av andre land er en slik «unødvendig hindring», går saken til tvisteløsning. Hovedregelen er at saken tas opp i et eget tvisteløsningsorgan i Verdens Handelsorganisjon (WTO). Da kan land som bryter avtalen bli ilagt sanksjoner av andre land, slik som straffetoll eller andre begrensninger på handelen deres med andre land. Det gjør at det kan bli svært kostbart å bryte med avtaleteksten. De fleste myndigheter er derfor svært varsomme med å bryte handelsavtaler.

Når natur- og klimaforpliktelser kommer i konflikt med handelsavtaler er det dyrt å velge natur og klima.

Handelsavtaler skiller seg altså sterkt fra andre internasjonale avtaler, nettopp fordi de inneholder sterke juridiske bestemmelser. Om Norge bryter forpliktelsene i Parisavtalen går ikke det direkte utover norsk økonomi. Innfører vi derimot lover som bryter med forpliktelsene i Verdens handelsorganisasjon, risikerer vi at det går direkte utover norsk økonomi.

Politikerne som vedtar politikken vår vet dette. Derfor står handelsavtaler i en særstilling. Når natur- og klimaforpliktelser kommer i konflikt med handelsavtaler er det dyrt å velge natur og klima.

Illustrasjon: Trær bli kuttet ned til et rødt felt av en motorsag der sagbladet er en avtaletekst.

Avtalene senker standarder og svekker reguleringer

Ingen «føre-var»

Noe som ofte ender som «unødvendig» er det velkjente «føre-var»-prinsippet. Prinsippet er viktig i reguleringen av miljøskadelige stoffer, og sier at man kan lage forbud eller begrensninger for kjemiske og biologiske stoffer i tilfelle de viser seg å være skadelige for miljøet eller mennesker. Som i ordtaket «bedre føre var enn ett snar» gjør dette prinsippet at vi har et sterkt vern mot skadelige stoffer. Prinsippet har vært svært viktig for miljøvern og helselovgivning i Norge og resten av Europa, og sørget for at en rekke skadelige stoffer ikke er tillatt i maten og naturen vår.

I USA har man et annet prinsipp, såkalt «risikobasert regulering». Det sier at man må bevise at noe er skadelig før man kan lage forbud og begrensninger for det. Dette er det stikk motsatte av «føre-var». USA har derfor langt dårligere beskyttelse av natur og forbrukere enn det Europa har. Dette prinsippet har blitt den nye standarden i handelsavtaler, og presser slik «føre-var-prinsippet» ut av vårt lovverk.

Lavere standarder

Når flere land forhandler med hverandre er det lettere å bli enige om at det landet som har lavest standard skal være utgangspunktet. Da slipper dette landet å innføre noe nytt for å bli med i avtalen.

Problemet med denne tilnærmingen er minste-standarder, for dette blir fort den eneste standarden man forholder seg til. Enten det er snakk om miljø, mat, dyrevern eller sikkerhet. Har man oppfylt de lave kravene som ligger i avtalen, har man fulgt loven.

Land med høyere standarder vil få en ulempe i konkurranse med land med lavere standarder som kan tilby «det samme» til lavere pris. Slik gjør handelsavtaler den laveste standarden gjeldende.

Forhandlingene foregår i hemmelighet

I Norge har vi som hovedregel en åpen demokratisk prosess når lover og reguleringer lages. Foreslåtte lover blir lagt ut for høring der i prinsippet alle kan komme med innspill. Det er mulig å ta kontakt med partier og stortingsrepresentanter for å påvirke, og man skape offentlig debatt om forslagene. Det sikrer at ulike hensyn spiller inn, og at Stortinget kan endre lovene hvis de viser seg å ha svakheter.

Dette gjelder ikke handelsavtaler. De forhandles fram i lukkede fora og med stor grad av hemmelighold. Næringslivsinteresser får stor makt til å påvirke, mens sivilsamfunn og miljøorganisasjoner har begrenset tilgang til hva som foregår. Hemmeligholdet og de lukkede forhandlingene gjør det umulig å ha en åpen og demokratisk debatt om hva som skal stå i avtalene.

Handelsavtaler forhandles fram av byråkrater på vegne av regjeringen, i lukkede møter. Ofte er det hemmelighold om hva som står i utkastene til avtalen helt fram til partene har blitt enige. Forhandlingene foregår slik fordi ideen er at partene skal gi og ta, å gå åpent ut med hva man ønsker vil svekke forhandlingsposisjonen hvert land har. Problemet er bare at moderne handelsavtaler griper inn på store politiske felt, og setter dermed sterke begrensninger på hva slags politikk hvert enkelt land kan vedta demokratisk. De lukkede forhandlingene begrenser altså hva vi kan komme fram til i åpne demokratiske prosesser.

Illustrasjon: Avtaler binder opp Stortinget

Avtalene binder opp våre demokratiske prosesser

Gjennom økonomiske sanksjoner binder handelsavtalene myndighetene i ulike land til å følge avtalene, på bekostning av andre hensyn. Den avskrekkende effekten trusselen om søksmål har begrenser også hva politikere vil og kan gjøre. Dette er en økende trend når det kommer til miljøtiltak.

Likevel stopper ikke handelsavtalenes grep om demokratiet der. Såkalt «regulatorisk samarbeid» er en ordning der det opprettes egne komiteer knyttet til handelsavtalene som etterser at nye lover og regler ikke går på tvers av avtalene. Målet er å gjøre regelverket i avtalelandene likere for å lette handelen, men også å unngå at lovene ikke blir «mer handelshindrende enn nødvendig». Komiteene, med handelsbyråkrater fra de ulike landene, kan anbefale å endre eksisterende lover, eller stoppe og endre nye lovforslag før de blir lagt fram for parlamentene med folkevalgte. De jobber bak lukkede dører, men ofte i samråd med næringslivet. Slik får storselskapenes lobbyister privilegert tilgang til å påvirke lover som skal vedtas.

Løsninger

Det kan heldigvis være annerledes.

Avtalene må sette klima og natur først

Miljøavtaler må være overordnet handelsavtalene. Dagens tannløse «bærekraftskapitler» er ikke nok, så lenge miljøkrav -og tiltak blir behandlet som handelshindringer.

Det krever at:

  • Avtalene ikke kan ha mekanismer som gjør det vanskelig å gjøre nødvendige politiske endringer.
  • Avtalene må sørge for at det er politisk handlingsrom for å gjøre klimatiltak, beskytte naturen, fremme grønn teknologi og sikre bærekraftig matproduksjon.
  • Avtalene må bygge på økonomiske modeller for sosial og økologisk bærekraft.

Vern og rettigheter er viktigst

Dagens handelsavtaler inneholder mange fagre løfter om bærekraft og rettigheter, men det er dessverre tomme ord. Så lenge økt handel og profitt er hovedmålet vil handelsavtalene sette dette til side.

Det krever at:

  • Menneskerettigheter, ILO-konvensjonen om arbeiderrettigheter og FN-konvensjoner om dyrevern, klima og naturvern alltid må gå foran handelsavtaler.
  • Investor-stat-tvisteløsning må ut av alle avtaler.
  • Sanksjoner og tvisteløsning i handelsavtaler skal ikke gjøre dem viktigere enn andre internasjonale avtaler.
Illustrasjon: Trær som vokser fra et rødt felt, gjennom et gult felt og opp til et grønt felt.

Vi må ha politisk handlingsrom for høye standarder og gode reguleringer

Istedenfor minste felles standard må vi ha rom for stadige forbedringer. Vi må strekke oss mot løsningene som best kan beskytte miljø og mennesker.

Det krever at:

  • Handelsavtaler må respektere «føre-var»-prinsippet.
  • Handelsavtaler kan ikke svekke reguleringer som beskytter miljø, matsikkerhet, mennesker og dyr.

Vi må ha åpenhet

Omfattende handelsavtaler kan ikke forhandles fram bak lukkede dører. Heller enn handelsavtaler hvor næringsinteresser settes opp mot hverandre i et nullsumspill, trenger vi avtaler som gavner alle parter.

Det krever at:

  • Vi har innsyn i forhandlingsdokumenter og prosesser.
  • Debatt om forhandlingene og premissene for dem er åpne for alle som ønsker å delta.
  • Konsekvensutredninger på miljø og rettigheter gjøres før avtalene legges fram for ratifisering av Stortinget, og at det er en åpen debatt om konsekvensutredningen.

AvtaleR må bindes av hensyn til klima og natur

Internasjonale avtaler vil alltid være bindende for lovverk og reguleringer, men dagens handelsavtaler setter hensynet til næringslivet foran alle andre hensyn.

Skal vi unngå at livsmiljøet vårt kollapser må hensyn til klima og natur være bindende i alle sammenhenger.

Hva kan jeg gjøre?

Forside av rapporten. Last ned

Vil du gå i dybden?

Denne siden oppsummerer hovedfunnene fra rapporten På kollisjonskurs med planeten. Rapporten bygger på mange års arbeid med handelspolitikk, der vi ser at land mister muligheten til å innføre de miljøtiltakene de ønsker og verden trenger. Bestemmelser i avtalene hindrer det handlingsrommet og den demokratiske makten vi trenger for å redde verden i tide.

Les hele rapporten På kollisjonskurs med planeten

Gjør en forskjell

Handelssystemet er stort og oppleves som noe fjernt fra oss, som noe vi har lite makt og kontroll over. Vi i Attac mener likevel at det viktig å huske på at systemer er laget av mennesker. Det betyr at det er mennesker som kan endre systemer.

Attac er den organisasjonen i Norge som jobber konkret med byggesteinene i internasjonal handelspolitikk. Vi er en demokratisk medlemsorganisjon som jobber kunnskapsbasert. Våre medlemmer og tillitsvalgte graver og undersøker for å lære mer om hvordan handelssystemet virker og vi samarbeider med andre som gjør lignende arbeid over hele verden. Med kunnskapen vi får påvirker vi for en bedre handelspolitikk både i Norge og andre land. Vi har tett dialog med stortingsrepresentanter,

Som medlem støtter du opp om vårt arbeid. Vil du gjøre mer kan du bli aktiv i Attac Norge og delta i våre lokallag og arbeidsgrupper.

Attac er ikke det eneste stedet du kan gjøre forskjell. Er du aktiv i et parti eller en annen organisasjon kan du ta opp temaet der og påvirke hva dere skal mene om handelspolitikk. Vi kommer gjerne til din fagforeningen, lokallag, sentralstyre eller arbeidsgruppe for å holde foredrag. Vi kommer også gjerne til skoler eller andre arenaer og holder foredrag hvis dere bare ønsker å lære mer.

Still politikerne til ansvar i valgkampen

13. september i år er det Stortingsvalg. Det er Stortinget som inngår handels- og investeringsavtaler på vegne av Norge, og regjeringen som forhandler dem fram. Hvilket parti du stemmer på kan derfor ha betydning.

Likevel er det et slående lavt kunnskapsnivå blant flere av våre folkevalgte om nettopp hvor inngripende disse avtalene er på våre muligheter til å endre politikk i framtiden. Det er vi nødt til å gjøre noe med!

I valgkampen er mange politikere ute og snakker med folk, på små og store arrangementer. Bruk anledningen til utfordre politikerne og spør dem:

  • Hva er det viktigste for partiet når Norge skal gå inn i forhandlinger om handels- og investeringsavtaler?
  • Hva vil partiet gjøre når inngåtte handels- og investeringsavtaler kommer i konflikt med forpliktelsene i Paris-avtalen og andre miljøavtaler, enten i Norge eller i andre land?
  • Vil partiet ha mer åpenhet i handelspolitikken? Hvordan vil de skape det?

Tips også dine lokale politikere om rapporten vår. Den er en verktøykasse for en bedre handelspolitikk, som de kan ta med seg inn i eget parti og til folkevalgte organer.

Bruk også gjerne dine lokale medier og send inn et leserbrev. Bruk gjerne våre maler her som de er eller som utgangspunkt for ditt eget leserbrev.

Siste innlegg om handel og miljø

Krav til regjeringsforhandlingene:
Handelspolitikken må sikre handlingsrom for miljøtiltak

Attac har tatt initativ til et felles opprop for til den nye regjeringen.

Hvor bindende er egentlig handelsavtaler?

Er det virkelig sånn at handelsavtaler er bindende overfor nasjonalstater? Hva er det som hindrer land i å ganske enkelt si opp handelsavtaler de ikke liker?

Et nytt Storting må demokratisere digitaliseringen

Teknologigigantene forsøker å stadfeste sin kontroll over data i internasjonale institusjoner. Et av disse forslagene ligger nå på bordet i EØS. Et nytt Storting må sikre demokratisk makt, sier Nei til EU og Attac Norge.

Oljelobbyens nye klær i Afrika

Hvem er det vi egentlig rigger verdens rettferdighetssans for når vi lar storselskaper saksøke land over deres miljøtiltak?

Demokratisk revansj

Det handelspolitiske spillet setter demokratiet på spill.

Opprop: Norge må garantere fattige land og sivilsamfunnets deltakelse på internasjonale forhandlinger i høst

Mange fattige land og sivilsamfunnsorganisasjoner verden over frykter at COVID-19 pandemien og den urettferdige vaksinefordelingen vil hindre dem i å delta i viktige internasjonale forhandlinger i høst. Den norske regjering må garantere rettferdig og god deltakelse under de internasjonale forhandlingene i FN og Verdens handelsorganisasjon (WTO) som skjer i høst.