Lucile Daumas leder Attac Marokkos internasjonale samarbeid. Attac Marokko er en viktig samarbeidspartner for Attac Norge, og har møttes til debatt og samarbeid mange ganger. I denne artikkelen ser hun på hvordan Oljefondet kan virke i for bærekraftig utvikling.

Oljefondet strider mot bærekraftig utvikling

Bakgrunnen for-, og forvaltningen av Oljefondet strider i utgangspunktet mot et bærekraftig utviklingsperspektiv. En solidarisk forvaltning av fondet vil både innebære å prioritere enkelte sektorer, som offentlige tjenester, og å avstå fra å investere i visse sektorer, som offshoresoner og eksportrettet jordbruk.

Paradoks ved det norske Oljefondet

Ideen med det norske Oljefondet er en interessant tanke som reiser noen fundamentale spørsmål: (i) hvordan sikre fremtidige generasjoners langsiktige behov, (ii) hvordan handle og samtidig ta hensyn til varig utvikling, miljø og sosiale rettigheter, og (iii) hvordan tenke utover Norges spesifikke behov og interesser med jordkloden som målestokk.

Det er bemerkelsesverdig at det norske oljefondet nyter en internasjonal respekt som er langt fra vanlig for slike suverene fond. Likevel bør man stille seg noen spørsmål om fondet.

1. Er selve formen på investeringsfondet – hvor motoren utelukkende er profitt og fortjeneste – den beste måten å forberede seg på post karbonalderen, og sikre solidaritet mellom generasjonene på? Det forutsetter at sparepengene er «nedfrysbare» og at pengene som spares i dag fortsatt vil være disponible om 50 år. Finanskrisens påvirkning på de norske finansielle verdiene viser hvor sårbar en slik sparestrategi er.

2. Måten de internasjonale finansmarkedene virker på strider med de annonserte etiske retningslinjene og de langsiktige målsetningene. Jaget etter finansiell profitt passer svært dårlig i forhold til langsiktige prosjekt og er stadig mer skadelig for målene om varig utvikling og arbeiderrettigheter.

3. Fondet er basert på utnyttingen av en ikke-fornybar energikilde. Oljeindustrien er veldig forurensende og gassproduksjon bidrar betydelig til drivhuseffekten. Å kompensere for denne forurensningen ved å kjøpe CO2 kvoter virker lite etisk. Det er interessant at deler av fondet blir investert i forskning på renere utvinningsmetoder og nye energikilder.

4. Er målet om å akkumulere sparepenger til post karbonalderen forenlig med målet om å bistå utviklingen i Sør? Målene synes å stå i et motsetningsfylt forhold.

Norsk politikk for solidaritet

Utenlandske selskaper som er etablert i land i Sør bidrar til å overføre rikdom fra Sør til Nord, hvilket blir ytterligere forverret gjennom mekanismer som offshoresoner og fri flyt av kapital og fortjeneste. Den første solidariske handlingen med resten av planeten – i Sør så vel som i Nord – er å lykkes med massive reduksjoner i utslippene av CO², og redusere klimaoppvarmingen og stigningen av vannstanden som spesielt påvirker afrikanske og asiatiske land. Den andre solidariske handlingen må være å bidra, i egenskap av å være et oljeeksporterende land, til at de internasjonale olje- og gassprisene blir mindre avhengig av finansiell spekulasjon og børs, å stabilisere prisene på et fornuftig nivå for produsent så som for konsument. Det er svært vanskelig for økonomiene og befolkningene i Sør å følge de ustabile, til tider svært brutale, prissvingningene på energiprodukter. Den tredje solidariske handlingen må være å tenke på energiressursene som et fellesgode for menneskeheten. Tilgang til belysning samt hjelpemidler for nedkjøling og oppvarming (med tanke på klima) er blitt fundamentale menneskerettigheter. Tilgang til disse godene må derfor sikres. Det er således mot utviklingen av fornybare energikilder at menneskeheten bør strekke seg.

Solidarisk forvaltning av Oljefondet

I forhold til det som allerede har blitt sagt, og ut ifra et bærekraftig utviklingsperspektiv, burde man vektlegge investeringer i offentlig sektor for å dekke grunnleggende behov som drikkevann, elektrisitet, sunt og variert kosthold, helse, utdanning, husly og transport, med respekt for miljøet. Men dette er mer et tema for offisiell utviklingsstøtte, enn for suverene fond som har profitt, og ikke solidaritet, som formål.

Norge har ingen viktige forretningsforbindelser med Marokko. Fra april 2008 besluttet imidlertid Norge med Oljefondet å utvide investeringene i såkalte gryende markeder, deriblant Marokko. Ingen konkrete prosjekt synes ennå å være definert, men det har vært snakk om å investere i landbruk. Risikerer de ikke i så fall å styrke et eksportorientert industrielt landbruk som utarmer jordsmonnet, oppmuntrer utflytting fra distriktene og gjør småbrukere til enfoldige landbruksarbeidere, uten å dekke befolkningens ernæringsbehov og således sette i fare matvaresikkerheten så vel som matvaresuvereniteten? Alt dette bare for å sikre fortjeneste.

Det er derfor viktig å passe på at investeringene Oljefondet vurderer i Marokko, står i stil med de etiske retningslinjene. Jeg har med dette eksempelet pekt på fondets kontraproduktive konsekvenser i forhold til målet om varig utvikling og hensynet til fremtidige generasjoner. Men også i forhold til nødvendigheten av å utøve en folkelig kontroll over styringen av fondene og deres gjennomsiktlighet, noe som allerede synes å være på vei i Norge, men som er mye vanskeligere å få på plass i landene uten demokratisk tradisjoner, som Marokko. Dersom investeringene faktisk realiseres i Marokko, kunne dette være et interessant tema for samarbeid mellom Attac Norge og Attac Marokko.

Marokko gjennomgår en privatiseringsprosess av de offentlige sektorene og selskapene. Privatiseringen truer statens fremtidige budsjetter og befolkningens adgang til gratis tjenester av høy kvalitet. På den andre siden, etablerer Marokko offshoresoner, produksjonsmessige så vel som kommersielle, med mål om å bli de nye «maquiladoras» i Europa. Disse avgiftsfrie sonene befinner seg per definisjon utenfor nasjonal lovgivning i fiskale-, finansielle-, selskapsrettslige- og arbeidsrettslige saker. Det vil være av stor betydning at Oljefondet avstår fra å investere i disse utenomrettslige offshore sonene. Oljefondet må også avstå fra å investere i de private selskapene tjener på privatiseringen av offentlig sektor. Oljefondet burde til gjengjeld prioritere investeringer som dekker landets enorme utilfredsstilte sosiale behov, som tilgang til vann, elektrisitet og sosiale boliger. Oljefondet burde også satse på en pedagogisk tilnærming til etikk og gjennomsiktighet i investeringene i et land hvor korrupsjonen raser og hvor ugjennomsiktighet er regelen. Siden den marokkansk stat har et uttalt behov for å tiltrekke seg utenlandske investeringer, kunne man på disse områdene stilt forpliktelser.