Det er duket for finanskrisens 10-års «jubileum». Krisen som førte til at millioner av mennesker mistet jobbene sine, alt de eide og midlene de hadde spart for fremtiden.
I 10 år har verdens ledende økonomer, politikere og banker lagt hodene i kok for å styrke den finansielle sektoren i et forsøk på å unngå lignende krakk og kriser i fremtiden. Tiltakene til tross, verden er nå mer belånt enn før finanskrisen i 2008. I 2016 var verdens samlede gjeld på rekordhøye 164 trillioner dollar. Et uhåndgripelig høyt tall som tilsvarer 225 prosent av global brutto produkt.
Den største bidragsyteren til veksten i verdens samlede gjeld er Kina. I 2008 var Kinas gjeldsrate på 141 prosent, i 2017 hadde den økt til 256 prosent. Dette tilsvarer en gjeldsrate på lik linje med velutviklede industriland som USA og England. Kina er på sin side fortsatt ansett som et mellominntektsland, og er således ikke «skikket» til å bære en slik gjeldsrate. Selv om den økonomiske veksten i landet er betydelig, er den ikke bekymringsløs: land som er såpass gjeldtynget som Kina, fremstår som særlig sårbare for eventuelle svingninger i verdensmarkedet. Som verdens nest største økonomi og en av hoved bidragsyterne til den globale veksten etter finanskrisen er det ingen tvil om at en kollaps eller betydelig nedgang i den kinesiske økonomien vil ha enorme konsekvenser for resten av verden.
Kinas involvering i Afrika bidrar likeledes til å øke usikkerheten. Flere land har tatt opp såkalte ikke-transparente lån i kinesiske bedrifter: lån der lånevilkårene ikke nødvendigvis er kjente eller fastsatte. Det finnes eksempler på lån som er bundet opp mot oljeprisen, med klausuler om at nedbetalingsvikårene står i et avhengighetsforhold til oljeprisen. Et fall i oljeprisen vil, for eksempel, føre til uforutsette utgifter for låntager. Dette skaper økonomisk usikkerhet, og rammer særlig land med lavere bruttonasjonalprodukt og økonomisk spillerom.
Gjeldsveksten i andre utviklings- og lavinntektsland skaper også uro. I 2005 fikk verdens 18 fattigste land avskrevet store deler av sin gjeld hos Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) gjennom den såkalte Glenagles-avtalen, for å sikre de forgjeldede landene en ny start. Men på tross av transnasjonale tiltak og gjeldsslette, rapporterer IMF nå at gjeldraten stadig øker, og nylig passerte 40 prosent. Selv om denne gjeldsraten anses som lav under internasjonale standarder, ligger utfordringen i at rentenivået for disse lavinntektslandene er mye høyere sammenlignet med resten av verden.
Den økte rentebyrdene kommer som en konsekvens av at stadig flere lån som tas opp i det private finansmarkedet, gjennom såkalte ikke-konvensjonelle lån. Siden de rimeligere lånene som tilbys fra Verdensbanken og IMF kommer med strenge lånevilkår, velger stadig flere å ta opp lån i det private finansmarkedet. Dette skyldes en uvilje blant nasjoner til å følge lånevilkårene som blir satt, som går langt utover vilkår knyttet til nedbetaling. Privatisering av institusjoner og liberalisering av økonomien er kritiserte lånevilkår, som stadig flere velger bort. Prisen de betaler for dette er likevel høy, da stadig flere land og selskaper lar seg lokke av dyrere og mindre gunstige lån med færre krav.
USA og Europa bidrar ikke på langt nær så mye til gjeldsveksten i verden. Allikevel skaper deres nye lånetrend uro: da graden av risikofylte (leveraged) lån øker i en ekstrem hastighet. Utbredelsen av såkalte risikofylte lån er betydelig større enn før finanskrisen i 2008. Bare i USA økte andelen med 50 prosent i 2017, hvorav den samlede verdien på lånene er på svimlende 1.3 trillioner dollar. I Europa er verdien lavere, på 97 milliarder dollar, men andelen økte i 2017 med så mye som 60 prosent. I USA førte reguleringer i 2013 til at bankene står for en mindre andel av disse lånene, men dette kan ha bidratt til økningen i såkalt shadow-banking.
Shadow-banking er et annet trekk som får varsellampene til å blinke, siden nye aktører inntar rollen som långivere i det finansielle systemet. Blant de finner vi forsikringsselskaper og pensjonsfond. Disse institusjonene kan i mange tilfeller være mer robuste enn bankene, og er som sådan ikke en trussel i seg selv. Problemer oppstår fordi de ikke blir underlagt de samme reguleringene som bankene og undergraver myndighetenes forsøk på å gjøre det finansielle systemet mer robuste for nedgangskonjunkturer. Ulønnsomme bedrifter får lån og holdes på denne måten kunstig i live. Dette vil kunne skape alvorlige problemer når det økonomiske klimaet endres, enten ved økte rentesatser i lånemarkedet eller ved reduserte inntekter.
Høye lån må naturligvis betjenes av høye inntekter. Derfor er det bekymringsverdig at det er landene med de lavest inntekten hvor gjelden øker mest, samtidig som landene med god inntekt stadig tar høyere risiko i søken etter profitt. Det kanskje mest bekymringsverdige systemenes uvilje mot å virkelig endre seg. Ti år med brainstorming har ikke ført til de store endingene i det finansielle systemet som man har etterlyst. De store endringene uteblir, og gjeldspiralen forblir.